Fegentri - verden rundt på hest i 60km/t

I november 2006 var Thea Hofossæter og jeg på en av Australias største løpsdager, Cox Plate, på løpsbanen Mooney Valley i Melbourne. Tribunene var stappet med 50.000 finkledde tilskuere og jeg hadde aldri vært vitne til noe større i racingverden. Thea studerte i Melbourne og jeg i Sydney, og jeg hadde reist ned for å oppleve denne store løpsdagen. At jeg seks år senere selv skulle ri løp på denne banen og samme dag se verdens beste sprinter gå løp der, var noe som aldri krysset min villeste fantasi.

Destinasjonen Melbourne var den største og viktigste så langt i den nye IFAHR-cupen (egen arabercup for kvinnelige amatørryttere) og Generalsekretæren i Fegentri, Susanna Santesson, ønsket å invitere med seg ryttere som hun kjente fra før av for å sikre at det ble en vellykket gjennomføring av hele oppholdet. Jeg var derfor så heldig å være en av ni jenter som ble invitert fire dager til Melbourne i slutten av januar. Med en 25-timers reise hver vei var jeg nesten like mye i luften som jeg var i Melbourne, men jeg var aldri i tvil om at det var verdt den lange reisen.

Første dagen var det pressekonferanse på Mooney Valley som inkluderte trekning av hestene i løpet, og det hele ble vist live på verdens største racingkanal. Jeg fikk tildelt araberhesten Brown Dirt Cowboy. Det var en 7 år gammel hingst som aldri hadde gått galoppløp før, som de fleste andre. Alle hestene var araberhester som pleide å gå distanseritt, men som de siste månedene var blitt trent til dette løpet. Kun to av hestene hadde gått et par galoppløp tidligere. Treneren til Cowboy hadde heldigvis noen fullblodshester i trening så det måtte jo være positivt - da visste han i hvert fall hvordan den burde trenes. Han var i hvert fall full av lovord om hvor rask hesten var og hvor bra han hadde trent. Det har jeg dog lært meg at de fleste trenere er, så jeg tok alt med en klype salt.

 


Bilde av tidligere Cox Plate-vinnere hang over hele banen


Hester overalt på banen.


Oppløpet på 198 meter


Tribunene




Klart for IFAHR pressekonferanse

Alle samlet etter pressekonferansen

Dette løpet var stort for NARA, National Arabian Racehorse Association, som er veldig ivrige på å få araberhesten inn i den store racingverden i Australia. Representanter fra denne organisasjonen tok vare på oss gjennom alle dagene og sørget for at oppholdet vårt ble optimalt. Dagene opptil løpet hadde vi heldigvis også mye fritid, og da vi bodde på et hotell midt i den fascinerende byen, var det lett å komme seg rundt på sightseeing, shopping, soling på stranden, cafébesøk, joggeturer etc.


Jentene på shopping


Vi nyter livet på uterestaurant


Lunsjen nytes i solen for min del. :)

Solen nytes

De norske amatørrytterne Lillian Berg og Mette Kjelsli bodde i Melbourne over vinteren og red ut for en trener på en annen av de fire store bybanene, Flemmington - hjemmebanen til et av verdens største løp, Melbourne Cup. Grytidlig en morgen fikk jeg være med dem og ri i trening. Bare å få ri i trening i Melbourne, og i tillegg på Flemmington, var en stor drøm, så dette var en enorm opplevelse. Jeg fikk ri to lot'er, den første i mørket hvor den store tribunen lå som en svart doning bak de opplyste banene og lagde ekko da vi cantret forbi, og den andre i soloppgangen hvor vi så ned til skyline av Melbourne. Det ga inntrykk. Tusen takk, Mette og Lillian! J

Lillian og meg i stallen


Toåringen jeg red

Den andre store, fine hesten jeg red


Mette på vei tilbake til stallen




På slutten av dagen red Lillian ponnien for å trimme flere av galopphestene som hadde gått løp dagen før eller som skulle gå løp dagen etter...



... mens Mette svømte flere av hestene.


Stooore bokser i Australia!!

På løpsdagen var det som vanlig strålende sol og 25 grader. Ingen hester i løpet vårt var strøket og Black Caviar, verdens beste sprinter, skulle starte i sin 17. start og prøve å ta sin 17. seier. Alt lå til rette for at det skulle bli en fantastisk dag. Vi skulle ri i første løp, før fullblodsløpene startet. Løpet gikk over 1600 meter på gresset. Alle rytterne var ganske spente på hvordan løpet skulle gå med kun urutinerte hester. Cowboy var en liten, kompakt, rød hest som jeg følte meg altfor stor til. Jeg merket også fort at noe var galt med ham da han hele tiden gikk og kastet opp hodet. På vei til start cantret han med hodet rett til værs hvilket gjorde at det nesten ikke var plass til meg oppå ryggen. Han ville heller ikke gå fremover, så tilslutt kom vi oss til start hvor vi travet meste av veien. Her var det bare til å gi han lange tøyler ut av startboksen og holde seg fast i manen, for tok jeg ham i munnen ville nok ikke hesten løpe en meter.

Vi ankommmer banen i finstasen

Full oppstilling med sponsor (Fly Emirates), arrangører, generalsekretær i Fegentri og oss jentene i stekende sol

Jeg har kommet meg opp på Cowboy..

... og det tar ikke lang tid før han begynner å kaste på hodet.

 
På vei ut til banen. Både Lillian, Mette, Matt og Inger (les om dem litt lenger ned) hadde møtt frem, så jeg hadde en stor heiagjeng.

Vi traver oppover oppløpet før vi cantrer tilbake mot boksene.

 Med litt overtalelse kom alle hestene inn i startboksen. Jeg ble lastet sist og et par sekunder etter gikk starten. To av hestene fikk en dårlig start, selvfølgelig inkludert Cowboy da han hoppet ut som en kenguru. Det fortsatte han med de første 300 meterne og inn i første sving lå vi sist. Jeg trøstet meg med at det nok gikk for fort i front og at araberhester som regel bråstopper når de finner ut av at de er slitne. Banen var som en firkant og etter andre sving var vi begynt å passere flere hester. Oppløpet var kun 198 meter, så før siste sving var vi alle i gang med å pushe hestene. De to hestene som hadde gått løp før gikk raskt fra oss andre og ble nummer en og to med henholdsvis nederlandske Jadey og engelske Pip. Jeg passerte enda en hest på oppløpet som bråstoppet og endte tilslutt på en klar 4.plass bak franske Barbara. Da jeg skulle ta opp Cowboy etter mål begynte han med kenguruhoppingen igjen. Det var virkelig noe som var galt i munnen hans. Da jeg hoppet av ham kunne treneren fortelle at Cowboy hadde stått og sloss med nabohesten samme natt og bitt inn i gitteret som skilte de to hestene. Det hadde resultert i at Cowboy var helt hoven i tannkjøttet og hadde masse blåmerker. De hadde håpet det ikke ville påvirke ham i løpet, men det kunne de jo godt se at det hadde gjort. Uansett var både de og jeg fornøyd med 4.plassen og en utenkelig drøm for meg var gått i oppfyllelse - jeg hadde ridd løp i Melbourne! Løpet kan ses her: http://www.youtube.com/watch?v=58DctSvt6xA

Store forskjeller på hestene ut på oppløpet...


.. og Jadey vinner lett.


Cowboy og meg på oppløpet.

Like fornøyd etter løpet - en drøm var gått i oppfyllelse selv uten en topp tre-plassering...

... selv om Jadey nok var enda mer glad! :)

Noen løp senere var det tid for at Black Caviar igjen skulle bevise hvor overlegen rask hun var. Tribunene hadde på denne tiden blitt stappfulle av mennesker, ca. 20.000 satt og ventet på verdens raskeste hest! Da hun ble ført gjennom tunellen fra visningspaddocken på baksiden av tribunen og ut på tribunesiden for å cantre til start var det helt stille - alle ventet på å få se dronningen. Da hun kom ut på tribunesiden begynte alle å klappe og rope. Vi hadde alle gåsehud på hele kroppen. I løpet over 1200 meter lå hun som andre hest inntil oppløpet, da bare cantret hun fra de andre hestene uten at jockeyen trengte å røre henne. Imponerende!


Lillian og Mette er klar for å se Black Caviar


Dronningen...


... med leier og "vakt"




Det var viktig å få et bilde med Black Caviar i bakgrunnen.. vi var "star struckt" på en hest ;)

Mange hadde laget plakater..


... og hadde med seg diverse gimmicks i fargene til Black Caviar; rosa med sorte prikker.


Black Caviar cantrer til start foran stappfulle tribuner..


... og cantrer like lett i mål som klar vinner av løpet. Imponerende maskin!!


Black Caviar får en seiersparade sammen med en av ponniene foran alle som har mødt frem for å se henne vinne.


Stemningen er enorm!

Dagen etter løpene var det tid for hjemreise på kvelden, så på morgenen nådde Pip og jeg en tur ut til Spring Hill, en times kjøring uten for Melbourne. Her holder Inger Haugestad til sammen med sin mann Matt, en venninne av flere amatørryttere på Øvrevoll, som redder forsømte hester og avdankede travhester fra slakteren. Vi fikk en opplevelsesrik ridetur i bushen hvor vi både fikk sett ville kenguruer og en vill koala. Deretter fikk vi en klassisk barbeque med grillet kenguru før det var tid for retur til Melbourne og hjemreise. Sjekk ut hjemmesiden til Inger og hennes fantastiske arbeid med å redde hester på www.eponaspastures.com.


Vi har hentet hestene inn fra beitet så vi kan få salet på dem.


Gamle, gode Jocks (fullblods), som Thea og jeg red på i 2006 var hos Inger fortsatt. Han er nå pensjonert som ridehest, men han måtte få litt klapp.



Det var nesten som han sa at han ville med på turen.


Vi red i helt nydelig i omgivelser i Australias "outback"







Vi red rett forbi en vill koala!






Turfølget: Meg, Pip og turguiden - en vennine av Inger.



Pip og jeg med Inger og Matt + de herlige hundene deres før hjemreise.

Etter noen travle dager og mye jetlag gikk den 25-timers hjemturen rask med mye soving og mange inntrykk som skulle fordøyes og lagres som minner for resten av livet! J

Allerede 2. januar var det klart for årets første Fegentriløp. Oman, som ble medlem av Fegentri i 2011, inviterte til araberløp på den største løpsdagen i Muskat, Oman på Sultanens egen galoppbane hvor kun hans hester deltok som én trener hadde ansvaret for. Dette var kun oppvisning for Sultanen når han en gang i året besøkte sin "lekegrind". Premiene til rytterne stod det likevel ikke på - det var stor ære å vinne løp her.

Vi ankom Oman 30. desember og ble innlosjert på et 5-stjerners hotell på stranden. Både 30. og 31. desember koste vi jentene oss på hotellets strandstoler ved bassenget, hadde løpeturer på stranden, lange lunsjer på hotellets balkong og vi fikk litt kultur da vi fikk omvisning på Omans nye opera.  

 
Operaen

Det var strengt vakthold ved inngangen til operaen


Entreen!


Alle jentene samlet i operaen.


Rytterne fra Oman


Bassengbaren på hotellet


Lisa og Jonna får seg lunsj ved bassenget


Banana milkshake hører med

 
Joggetur på stranden grytidlig om morgenen før det ble for varmt


Jul i resepsjonen på hotellet

Vi var også ute på galoppbanen to ettermiddager på rad for å være med på øvingen til den store løpsdagen. Her var det nemlig ikke bare galoppløp på Sultanens hester, totalt 500 hester av forskjellige raser skulle vises frem enten i dressur, ponniløp, "gymnastikk", trav etc. sammen med fremvisning av alle de andre dyrene til Sultanen; lamaer, strutser, esler, hunder og kuer. Hele programmet skulle gjennomføres på kun én time og innimellom fremvisningen av alle dyrene skulle det gå syv galoppløp! Her var "timing" og "koordinering" alfa og omega, og det måtte øves på. Jeg lar bildene tale for seg selv.

På nyttårsaften om kvelden ble vi kjørt til et annet, stort 5-stjerners hotell hvor det var stor buffet og konsert i hagen med over 500 gjester. Imponerende. Det var hyggelig å feire nyttår med jentene som jeg skal være mye sammen med i 2012. Flere av rytterne for 2012 er de samme som i fjor; Berit fra Tyskland, Delphine fra Frankrike, Jessica fra Italia, Kadisha fra Qatar samtidig som veteranen Cathrine fra Sveits er tilbake etter Sarah fikk slippe til ett år.

Ved alle bordene lå det hatter til alles store begeistring...

Grytidlig 1. nyttårsdag ble vi hentet i resepsjonen for å ri hestene vi skulle ri i løpet i trening. Dog var vi 45 minutter forsinket da de to rytterne fra Oman og sjåføren hadde forsovet seg etter nyttårsfeiringen. Det var 10 andre ryttere som ikke var helt fornøyd med det. Siden det var dagen før løpet fikk vi kun trave hestene en runde på banen på rekke og rad. Alle hestene oppførte seg fint og det var vanskelig å få et inntrykk av hvilke hester som hadde en sjanse. Det fantes heller ikke noe informasjon på nettet og i programmet stod bare navnet på hestene, ingen tidligere resultater. Vi fikk beskjed av treneren at alle hestene hadde lik sjanse, men at nr. 1 og 2 kanskje var litt bedre enn de andre. Vi fant fort ut at startnumrene viste hvordan hestene var rangert. Da treneren nevnte min hest, Hareer, trakk stallpersonalet på smilebåndet sammen med treneren. Jeg hadde også fått startspor 11 av 12, så mine sjanser så minimale ut. Vi skulle ri 1600 meter på dirttrackbanen, som var tung og dyp og ingen fikk noen rideordre utenom "go and have fun". Etter vi hadde ridd fikk vi omvisning på det flotte stallområdet.


Stallene med walker og paddocker til høyre


Stallene lå helt ned til vannet.


Vi er klare for å ri i trening


På vei til svømmebassenget

En araberhest trenes i bassenget






Jeg prøver å smiske med hesten "min", Hareer.


Falabellaene som skulle være med i oppvisningsshowet.

 

2. januar var det klart for løp. Arrangementet skulle starte kl. 14, men var Sultanen forsinket, ble det selvfølgelig forsinket. Flere hundre av hestene som skulle vises frem og være med på åpningsshowet stod klar kl. 14 ute i solsteken. Hestene til det første løpet gikk rundt bak startboksene da dette løpet skulle gå som noe av det første i programmet. Vi jentene skulle ri i 3. løp, så vi ventet heldigvis inne i garderoben, men vi skulle være med på åpningssermonien. Det varte og rakk og først litt på kl. 16 ankom Sultanen banen. Vi skyndte oss ut til visningspaddocken hvor 12 gutter med våre flagg stod og ventet. Det ble helt stille mens vi ventet på at Sultanen skulle sette seg. Mange hundre mennesker og dyr holdt pusten - det ga oss helt gåsehud. På storskjermen kunne vi se at Sultanen satt seg og med det samme startet musikken og dyrene begynte å bevege seg - akkurat som planlagt. Vi gikk ut på oppløpet og plasserte oss ved mål, rett foran Sultanens tribune, akkurat som vi hadde øvd på. Dette var stort!

Vi venter på Sultanen i garderoben...

Vi står oppstilt foran Sultanen

Deretter måtte vi skyndte oss av banen for nå skulle første løp gå. Vi gikk inn og fikk på oss hjelmer og gjorde oss klare. Det var bare 15 minutter til vi skulle ri. Hestene var blitt leid opp i visningspaddocken flere dager på rad før løpsdagen for å venne dem til all musikken og bråket. Det var godt, for her var det ikke tid til noe tull. Vi ble slengt opp på hestene med en gang vi kom inn i visningspaddocken og så bar det rett ut på banen. Da jeg cantret til start stod allerede tre av hestene inne i startboksen. Programmet var planlagt helt touch and go, så her ble hestene lastet så fort vi kom bort til boksene. Jeg har aldri vært med på en raskere lasting av hester i en startboks. Starten gikk bare 100 meter før første sving, så her gjaldt det å få hesten min fort ut og inn mot railen. Den taktikken kunne jeg bare legge fra meg etter noen meter - hesten min var treg og hadde ikke sjanse til å holde følge med de første hestene. Vi ble liggende som 7-8 rundt første sving og allerede ut på bortre langside måtte jeg begynne å pushe. Det føltes som jeg red på en punktert ponni. Jeg har aldri pushet og pisket en hest så mye bare for å få den over målstreken i galopp! Svenske Jonna Gustavsson (som hadde startnummer 4) vant løpet lett foran nummer 2, 3 og 1. Jeg kom inn på en 9. plass, mens stakkars Lisa fra Irland med startnummer 12 kom sist i mål - hele 44 lengder etter nest siste hest! Ergo stemte teorien vår med at de laveste startnummerne var de beste hestene.

Som siste del av showet fikk alle rytterne som hadde vunnet et løp komme opp til Sultanen og motta premie. Så mens vi andre stod med flagguttene våres ved mål under avslutningssermonien kunne vi se Jonna motta en stor gullpokal fra Sultanen! Gjett om vi var misunnelige. Nå viste det seg at det var treneren som skulle ha denne pokalen, men Jonna sammen med nummer 2 (Jessica) og 3 (Berit) fikk gå ut igjen for å motta premier; Rolexklokker verdt; 100.000kr, 30.000kr og 15.000kr! Snakk om gaver! Jentene var forståelig nok helt i hundre.

Jonna mottar premien fra Sultanen..

... fullt bevoktet.

Om kvelden bar det hjem igjen da jobbpliktene kalte. Det var veldig kjedelig å ha fått en så dårlig hest, men jeg ville uansett aldri vært opplevelsen foruten. Dette var noe helt utenom det vanlige og det en tur jeg aldri kommer til å glemme. Og Fegentrisesongen 2012 var i gang! :)

Vakker innflyvning til Istanbul i soloppgang hvor jeg mellomlandet på veien hjem.

Første uken i desember var det duket for den store, tradisjonelle finalen av Fegentri for jentene på fantastiske Mauritius. Jentene har i flere år fått et løp på den årlige 'International weekend' som alltid avslutter sesongen på Mauritius. De beste jockeyene fra hele verden blir invitert for å ri denne helgen og ryktene gikk om et ellevilt publikum. Forventningene var i topp!

Jeg landet på Mauritius onsdag for å delta på middagen hvor alle rytterne skulle presenteres og hestene skulle trekkes til alle rytterne. Det var ikke bare i vårt løp det skulle trekkes hester, men i alle de andre løpene også. De internasjonale rytterne var delt inn i fire lag av tre ryttere; Europa, Mauritius, 'Gamle klassikere' og Resten av verden. Dettori, Peslier og William Buick var blant de internasjonale rytterne. Det var 10 løp om lørdagen og 10 løp om søndagen, hvor ett av dem var Fegentriløpet. I de andre løpene kjempet de internasjonale rytterne om å samle mest mulig poeng til sitt lag.

Jeg fikk hesten Fearless Thomas som virket som en hest med en ok sjanse. Den hadde aldri vunnet, men kom den til tet kunne den gå et bra løp.


Jentene sammen med Frankie Dettori


De internasjonale jockeyene presenteres på scenen.

Torsdag var det ingen arrangementer før middag om kvelden, så her lå vi rett ut ved bassenget og solte oss hele dagen. Det var herlig å kjenne litt varme på kroppen på denne årstiden. Hotellet vi bodde på var et stort, nybygget 5-stjerners resort på østsiden av øyen. Det er det fineste hotellet jeg noen gang har bodd på - vi bodde i paradis! Jeg lar bildene tale for seg selv.

Grytidlig fredag morgen red vi hestene vi skulle ri i løpet i trening. De fleste hadde jobbet dagen før, så det ble enten bare traving på midtbanen eller en rolig cantrerunde. Jeg fikk dessverre kun litt traving, men det var godt å kjenne litt på Fearless Thomas i hvert fall. Han var myk og fin i bevegelsene og var en livlig, liten hest. Rundt banen stod ivrige tilskuere å fulgte med på at vi trente hestene og de ropte til oss da vi skrittet forbi dem tilbake til utgangen. Det skulle vært på Øvrevoll! Dettori hadde ridd Fearless Thomas i hans siste arbeid på gresset, så han kunne i hvert fall ikke få en bedre opptakt til løpet. Treneren av Fearless Thomas var en veldig hyggelig inder og han var positiv til sjansene i løpet - jeg måtte bare få ham til front.

Vi er klare for å treningsri grytidlig om morgenen på galoppbanen. 

Jeg har tatt meg noen traverunder på Fearless Thomas.

Meg og treneren jeg skulle ri for

Jentene samlet ved mållinjen etter å ha gått banen.

Resten av dagen gikk med til en båttur til en fantastisk sandøy hvor vi hadde lunsj på stranden og vi badet i en ferskvannselv omkranset av apekatter og flaggermus. For en opplevelse! 

Lunsj på en liten øys strand. 

Vi hopper og bader i en ferskvannselv

Franske Delphine hopper fra en 12 meter høy klippe!

Apene satt i trærne og så på oss bade

Lørdag fikk vi et par timer i solen før vi dro til galoppbanen. Selv om vi ikke skulle ri denne dagen var vi med på en stor presentasjon av alle rytterne som skulle ri i løpet av den internasjonale helgen før løpsdagen startet. Temaet var 'cowboy' så alle rytterne var kledd opp i løpsbukser og -støvler, en hvit t-skjorte, cowboyvest og cowboy hatt. En og en ble vi presentert foran stappfulle tribuner når vi gikk ut i visningspaddocken og cowboymusikken jomet utover banen. Det var stort! Deretter bar det ut på oppløpet hvor vi stilte oss opp på et podium og ble presentert igjen. Alle de tusner som var mødt fremvar elleville på tribunen mens musikken spilte. Jeg hadde gåsehud over hele kroppen (og får det igjen nå når jeg skriver om det), og jeg prøvde virkelig å memorere dette øyeblikket. Snakk om å føle seg velkommen og som en kjendis!

Jeg blir presentert i visningspaddocken


Alle rytterne samlet på oppløpet. Fegentrijentene foran og de internasjonale, proffe jockeyene bak.

Vi så alle løpene fra en VIP-losje som vi hadde fått stilt til rådighet og jeg var vitne til at William Buick tok sine to første seire på banen etter han hadde vært der tre år på rad uten å få en seier. Det varmet i hjertet å få se han vaie med det norske flagget når han red inn i vinnerpaddocken. Hver gang en rytter kom inn i vinnerpaddocken med sitt flagg tok publikum helt av! De hoppet og spratt, ropte og skrek - det var verre enn på en fotballkamp. For en stemning! Vi Fegentrijentene gledet oss stort til å få oppleve dette selv dagen etter.

William Buick har vunnet løp og får det norske flagget i hånden på vei inn i vinnerpaddocken.

Søndag fikk vi også et par timer i solen før vi dro til banen. Vi skulle ri 1600 meter på gresset og starten gikk nederst på oppløpet. Det var altså en liten bane som nesten lignet på en racerbane. Mange av jockeyene ba oss være forsiktig i svingene, men da var det godt å være vant til Øvrevolls krappe svinger - det er som regel ingen svinger som er krappere enn dem. Visningspaddocken, som også fungerte som vinnerpaddock, var innringet av tribuner og var nesten som en sauna i den stekende solen. Mens vi stod og fikk rideordre fra trenerne er jeg sikker på flere kilo rant bort i svette. Kameraene var tett på oss og publikum ropte og skrek. Fearless Thomas forholdt seg rolig og var tydeligvis vant til all denne støyen. Treneren ba meg trave ham til start da han pleide å være veldig sterk, så vi kom oss rolig og pent til start mens publikum ropte på meg langs med gjerdet: "Miss Allers, Miss Allers!"

Jeg hadde startspor 1 og nå var det eneste som stod i hodet på meg at jeg skulle få han opp i front. Innlastingen gikk raskt og starten gikk. Vi fikk en god start og jeg var på ham for å sikre teten. Etter 40 meter brast den taktikken. Da kom italienske Jessica som en kule fra femtespor og sjenerte meg grovt da hun la seg på innerrailen rett foran meg. Jeg måtte ta en stor pull for å ikke klippe beina på hennes hest. Samtidig ønsket hun ikke teten selv, så hun satt og niholdt i sin hest. De andre pakket seg rundt oss og jeg hadde ikke sjanse til å komme forbi henne. Jeg ble sittende hardt pullende rundt første sving mens jeg så franske Delphine lett kunne ta teten. Ut på bortre langside kom jeg meg heller ingen vei - jeg var låst inne på innerrail og ingen flyttet seg verken foran eller på siden. Det var utrolig frustrerende da jeg kjente hvor mye hest jeg hadde under meg og hvor mye krefter jeg sløste på å sitte å holde ham. Min eneste redning nå var den 'falske railen' som jeg visste kom på oppløpet. Dvs. at innerrailen gikk inn 3-4 meter i starte av oppløpet og her kunne jeg få plass til å gå forbi Jessica som lå plassert på en delt andreplass sammen med sveitsiske Sarah. Dog ville det bare være 300 meter å gjøre rykket på da oppløpet ikke var lengre. Åpningen kom og jeg dro Fearless Thomas innover. Vi fikk en stor åpning, men speeden jeg hadde håpet på var ikke der. Han holdt farten bra, men det var ikke noe ekstra gir. Vi holdt derfor 4. plassen inn til mål. Jeg forstod godt hvorfor de ville at jeg skulle til front når han var så entaktet. Etter mål var jeg mildt sagt veldig sur på Jessica. Jeg liker ikke å skrike til medryttere, men nå var skuffelsen så stor. Jeg hadde mistet sjansen til en sammenlagt trippelplassering. Hun mente hun ikke klarte å kontrollere hesten sin, men det så ikke sånn ut på reprisen. Delphine holdt teten hele veien til mål. Hun lå før løpet på en 6.plass sammenlagt, og hun var den eneste som ikke skulle vinner for at jeg i hvert fall skulle holde på min 5. plass. Med kun en 4. plass i løpet fikk jeg ikke nok poeng til å holde henne bak meg, så jeg endte tilslutt på en 6. plass totalt - kun 12 poeng bak 2.plassen og 10 bak 3. plassen. Det er 20 poeng for en seier og 12 poeng for en 2. plass. Ergo var det utrolig jevnt blant 2. til 6. plassen, som det hadde vært gjennom hele sesongen.

Vi er klare for å ri, foran stappfulle tribuner

TV-kameraene er tett på oss mens jeg får rideordre fra treneren

I visningspaddocken på Fearless Thomas

Traver til start med ropende og heiende publikum

Starten går. Jeg er nærmest railen.

Jeg har fått Jessica foran meg på rail og sitter innelåst

 
Jeg sitter godt pullende på Fearless Thomas inn i første sving mens Delphine har tatt teten.

På oppløpet er det ingen som kan ta igjen Delphine.

Delphine får det franske flagget i hånden før hun blir leid inn i vinnerpaddocken.

 
Jeg cantrer tilbake etter løpet.

 Tina satt på favoritten i løpet som var kjent for sin enorme speed, men den var blek i dette løpet og de endte på en 5. plass. Berit kom sist i løpet og måtte derfor gi fra seg 2.plassen totalt til sveitsiske Sarah. Tina endte tilslutt 25 poeng foran Sarah i sammendraget.

Resultatlisten:

Etter løpet var det premieutdeling i vinnerpaddocken og etter siste løp var det en stor avslutningsseremoni for alle rytterne. 'Resten av verden'-laget vant lagkonkurransen mye pga. Williams totalt tre seire. Tilslutt i sermonien ble portene lukket opp for at publikum kunne komme inn til oss, og de stormet mot oss. Vi ble stående i over en time å skrive autografer og ta bilde med barn og voksne mens julesanger jomet utover banen fra høytalerne og såpeskum ble pumpet ut som skulle illustrere snø. En helt surrealistisk opplevelse. Hvis jeg trodde jeg hadde følt meg som en kjendis tidligere, var det ingenting mot det jeg følte nå. Tilslutt måtte jeg nesten dras vekk fra vinnerpaddocken for å nå flyet tilbake til Oslo - jobben kalte dagen etter. De høye forventningene jeg hadde var totalt overgått, det kunne ikke vært en bedre avslutning på Fegentri!

Premieutdeling etter løpet hvor Tina får sitt bevis på at hun er verdensmester andre året på rad!

Høy stemning, musikk og ellevilt publikum får meg til å danse med dem.

Resultatet av de internasjonale løpene.

William og meg etter premieutdelingen og før publikum blir sluppet inn til oss.

Såpeskummet daler ned fra himmelen og julemusikk jomer ut fra høytalerne.

Jessica fant Mikke Mus.


Autografskriving!

En fantastisk Fegentrisesong var over. For en opplevelse! Jeg kan ikke vente til å ta fatt på et nytt år som Norges representant for Fegentri i 2012!

Macau Jockey Club hadde aldri holdt et kvinnelig galoppløp før 18. november 2011. Det ble derfor gjort stor stas på oss da tolv jenter fra forskjellige land dro over for å ri to internasjonale løp i regi av Fegentri-organisasjonen. Vi ble behandlet som kjendiser av pressen og som fintfolk av jockeyklubben.

 I åtte år har generalsekretæren for Fegentri, Susanna Santesson, jobbet med å få til et internasjonalt «ladies race» for amatørryttere på Macau. Macau er en øy utenfor Hong Kong som er stappfull av casinoer og er Asias svar på Las Vegas. I 2011 fikk hun det endelig til, og jeg var så heldig å bli invitert som en av tolv amatørryttere til å ri i de to løpene som var satt opp som Fegentri International Charity Ladies Race.

På hotellet ble vi møtt av en stor reklameplakat i resepsjonen for den internasjonale løpsdagen inkludert Fegentriløpene.

Et av de største casinoene på Macau

Fullt program i en uke

Løpene skulle ris en fredag i november, men vi landet allerede mandag formiddag i Hong Kong. Det var nemlig fullt program i dagene opp til løpene:

·         Treningsridning

·         Pressekonferanse i Hong Kong med trekning av startspor

·         Gjennomgang av regler med Voldgiften til Macau Jockey Club

·         Middag på galoppbanen i Hong Kong, Happy Valley, under en løpsdag

·         Sightseeing på Macau og i Hong Kong

·         Diverse bilrace med blant annet Formel 3

Vi treningsred to morgener hvor de fleste av rytterne fikk ri de hestene de skulle ri i løpene. Mine var for sterke til at jeg kunne ri dem i trening, så jeg fikk ri andre hester i stedet for. Det var travelt på banen med mange hester overalt. Alle hestene ble leid til banen av stallgutter og rytterne hoppet bare opp for å varme dem i trav og cantre dem på banen. Ut fra å ha sett mange av hestene trene fra trenertårnet konkluderte vi med at mange pullet og var helt døde i munnen. Dette var nok fordi rytterne ikke har mye kunnskap og rir som apekatter.

Irske Lis


Uts

En av mennene i voldgiften kom med startlistene så vi kunne se hvilke hester vi skulle ri.  

Vi venter på å få ri; meg, tyske Berit, engelske Rachel, irske Lisa, amerikanske Sandee og franske Barbara.


Det er travelt på travsporet

Det har begynt å lysne, og vi er der fortsatt.


Lisa på vei ut til banen med en av sine hester.


Jeg varmer opp på travsporet.


Hestene står pent og venter på sine ryttere


Jeg er ferdig med å cantre den andre dagen vi treningsred.


Berit og jeg i nye jakker vi fikk av jockeyklubben.


Rachel og jeg er på vei ut i banen med de siste hestene på treningsdag 2.


Jeg cantrer på banen i Macau

Kjendiser på pressekonferanse

Pressekonferansen i Hong Kong ble avholdt onsdag formiddag og her var presse fra Macau og Hong Kong invitert. Det var både våre to løp som det skulle trekkes startspor til samt et internasjonalt Gruppe 1-løp som skulle gå samme dag. Her var det kommet tilreisende hester fra både England, Australia og New Zealand for å delta. Da vi tolv rytterne kom inn i presserommet iført jockeyutstyr kastet 20 fotografer seg over oss. Jeg har aldri opplevd lignende i hele mitt år som Fegentri-rytter! Det ble tatt mange bilder både før, under og etter den høytidelige trekningen av startspor, og flere av rytterne ble også intervjuet. Det var akkurat som å være kjendis! I det første løpet trakk jeg startspor åtte og i det andre løpet nummer én, hvilket jeg var ganske fornøyd med. Etter pressekonferansen hadde vi to fotografer på oppdrag fra Macau Jockey Club som fulgte oss på alt vi gjorde resten av uken en filmet og en tok bilder. Her skulle det dokumenteres og bilder ble løpende lagt ut på banens hjemmeside. Dagen etter pressekonferansen var vi også avbildet i flere aviser og jeg fikk blant annet et eget bilde i Hong Kongs største sportsavis. Stas!

Tina og jeg (begge med yndlingsfarge grønn) klar for pressekonferanse etter å ha skiftet til bukser med navnene våres på kinesisk og drakter.

Buksene vi fikk til pressekonferansen som var altfor store. De ble kun brukt til fotografering.

Alle jentene på pressekonferansen bortsett fra nederlandske Jadey som var syk på hotellet.


På presseveggen hang en oversikt over hestene og rytterne hvor det til høyre var plass til å sette opp startspornummer etter trekningen.

Lisa blir intervjuet


..og Berit må i ilden etter Lisa.




Fotografene kom helt close up og skulle ha bilde av alle. Det var bare til å smile så godt man kunne.

Jeg trekker startspornummer.

Startspornummerne er trukket og satt opp på veggen. Jeg var heldig og fikk startspor 1 i dette løpet. I det andre løpet trakk jeg startspor 8.

Jeg kom i avisen i Hong Kongs største sportsavis dagen etter.

Det var flere aviser som hadde med informasjon fra pressekonferansen.

Fra løp i Hong Kong til sightseeing og studering av hestene

En av ettermiddagene hadde vi møte med medlemmene av voldgiften for gjennomgang av regler og prosedyrer. Alt var lov med pisken bortsett fra å heve den høyere enn skulderen og ellers var det bare å gi hverandre nok plass. De hadde funnet frem film fra tidligere løp til alle hestene vi skulle ri, det var veldig lærerikt. Jeg så raskt at den første hesten min, Handsome Run, galopperte som en kenguru med høyt hevet hodet og alltid stoppet på oppløpet. Med litt research på nettet fant jeg også ut at den hadde blødd neseblod i alle sine siste starter, og det var nok forklaringen på de dårlige prestasjonene. Den andre hesten, Sun Smile, fikk jeg beskjed om var en idiot i startboksene. Dog hadde den litt sjanse i løpet. Den hadde misset starten alle de siste gangene, men kom alltid med en god speed på slutten og ble fjerde i de to siste starter. Jeg følte meg ikke akkurat som den som hadde vært mest heldig med trekningen av hester, men jeg måtte jo bare gjøre det beste ut av det.

Vi møter voldgiften på banen


Tribunene på banen


På banen hang det også en stor reklameplakat for den internasjonale løpsdagen.

Galoppbanen ligger midt mellom casinoer og høyhus!
 


Stallrundgang


Vi fikk servert kinesisk "good luck"-måltid i den ene stallen; helgrillet gris og kylling!

I løpet av dagene fikk vi også sett mye av Hong Kong og Macau; utsikt over Hong Kong på «The Peak», Stanley market i Hong Kong, det mest kjente tempelet og kjeksbutikk i Macau samt en formiddag på bilbanen hvor vi fikk sett flere billøp og fikk hilst på flere av førerne. Vi gikk også selv rundt i Macau sentrum for å få folk til løpsdagen ved å dele ut flyers og gi dem små gaver fra kjeksbutikken.

Hong Kong er stappfull av skyskrapere


Vi er kommet opp på "the Peak" i Hong Kong. Her med utsikt vekk fra sentrum.


Utsikt mot sentrum


Tina og jeg på the Peak



Vi var innom et stort marked også

Vi besøker det mest kjente templet i Macau, et "fishermen temple" hvor fiskerne kom for å be for god fangst i tidligere tider.

Vi får sette "lykkepinner" i sanden.

Vi er innom det mest kjente bakeriet/konditoriet på Macau og får med oss en stor pose med deres berømte kjeks.

Alle jentene promoterer for den internasjonale løpsdagen..

... og deler ut flyers og en liten kjeksgave til forbipasserende.

Tina og jeg på Formel 3

Vi får hilse på føreren av den kuleste bilen (ihvertfall i følge oss jentene)

Det var klissvått på banen, men det var fart på bilene likevel. Her prøver Sarah fra Sveits å fange en av bilene med kameraet sitt.

 Dagen i Hong Kong ble avsluttet med middag og løp på den store galoppbanen, Happy Valley, midt i Hong Kong. Det var en stor opplevelse! Jeg har hørt så mye om banen og sett så mange bilder, så å endelig være der var nesten uvirkelig. Vi fikk vår egen losje som Macau Jockey Club, med perfekt utsikt til oppløpet og egen buffet og spilleluke!


Jeg kommer ut på banen i Hong Kong for første gang - et fantastisk syn! Stappfult av mennesker på en bane midt mellom Hong Kongs skyskrapere.


Enorme tribuner


Det var en helt vanlig løpsdag, men det var stappfult av tilskuere likevel!


Utsikt fra losjen vår


Den store dagen
Fredag var den store dagen. Det hadde styrtregnet om torsdagen så banen var veldig bløt. Gressbanen var ca. 1400 meter med kun 350 meters oppløp. Vi skulle ri begge løpene på gresset, først 1500 meter og deretter 1200 meter.

Alt var planlagt til punkt og prikke ila. uken i Macau, til og med i jockeyrommet var alt organisert for oss!

Jentene gjør seg klar i jockeyrommet.

Løpsdagen startet med at vi skulle ta et fellesbilde i visningspaddocken og allerede i 2. løp var det vår tur. Treneren til Handsome Run ville jeg skulle ligge som annen-tredjehest og sitte med hesten helt til oppløpet før jeg red på den. Siden den aldri hadde gått lenger enn 1200 meter måtte jeg spare på kreftene. Jeg fikk travet rolig til start hvor alle fikk sin startboksmann som leide oss rundt og satt på blindkapper ? det ble brukt på nesten alle hestene der. Jeg var sist inn i startboksen og først ut. Handsome Run var ivrig og løp av gårde. Inn i første sving kom jeg meg på innerrail og lå først i feltet sammen med hun ene fra Tyskland. Handsome Run slappet godt av og løp utrolig nok ikke som en kenguru. Jeg lot han slappe av der fremme og han gikk lett. Inn i siste sving var jeg faktisk optimistisk, men det varte ikke lenge. Med en gang vi rundet ut på oppløpet og jeg tok fatt i hesten bråstoppet den. Han smalt hodet i været og løp som den kenguruen jeg hadde sett på film. Det tok ikke lang tid før vi gikk fra første til sisteplass. Sarah Leutweiler fra Sveits vant løpet etterfulgt at den franske og irske rytteren. Det var ikke tvil om at Handsome Run nok hadde lungeblødd igjen.

Jeg på Handsome Run i visningspaddocken

Sarah vinner det første løpet og blir første kvinnelige rytter som har vunnet løp i Macau

Sarah blir intervjuet etter seieren

I mellom løpene var det store show i kjent kinesisk stil

Bare en time senere var det klart for det andre løpet. Flere av jockeyene som hadde ridd Sun Smile hadde kommet bort til meg i garderoben og fortalt meg hvordan hesten var i startboks og hvordan jeg burde ri den i løpet. Det var tydelig at dette var en spesiell hest som folk ønsket jeg var forsiktig med. Gikk det fint i startboksene ville den hoppe ut litt tregt og jeg skulle være litt på den for å få den i gang. Deretter skulle jeg la den være til ut på oppløpet da den pleide å ha litt speed på gresset. På dirten hadde den vunnet de fire siste gangene fra front, men den var dessverre ikke så god på gresset. Samtidig fikk jeg vite at den hadde litt problemer med skuldrene, så jo mer jeg fikk travet før start jo bedre var det. Til start ble jeg leid av en ponni og den oppførte seg bra til og med bak boksene, hvor jeg hadde fått beskjed om at den kunne være litt stresset. Jeg kom som planlagt sist inn i boksene. Der satt det en person og ventet på oss foran til høyre som tok tak i det ene øret til Sun Smile, han som leide meg hoppet opp foran på vår venstre side for å holde hodet og ta av blindkappen og en mann stod bak og holdt i halen. Alt gikk veldig raskt og før Sun Smile fikk gjort det store var blindkappen av og boksdørene åpne. Han var som forventet litt treg ut av boksene og til tross for at jeg red på ham fikk han ikke ordentlig fatt på den våte, tunge banen og vi ble liggende i bakerste del av feltet. Ut på oppløpet fikk jeg dratt han utvendig for feltet og snart var vi oppe på en fjerde plass. Speeden ebbet dog raskt ut på den tunge banen og en av de andre hestene kom bakfra med en monsterspeed. Likevel holdt han farten nok til så vidt å kapre 5. plassen. Svenske Tina Henriksson vant løpet på favoritten etterfulgt av den engelske og franske rytteren. Jeg var skuffet med resultatene, men jeg var glad jeg i hvert fall hadde fått en pengeplassering i det siste løpet.

Tina vinner det andre løpet

Tina i vinnerpaddocken

Løpet etter var det tid for det store internasjonale Gruppe 1-løpet, som ble vunnet av en lokal hest på Macau i Gary Moores trening. Beste utenlandske hest tok 3. plassen, mens de andre var uplassert til stor skuffelse for trenere, eiere og ryttere som hadde kommet til Macau med hestene over to uker tidligere for å preppe dem til løpet. Deretter var det premieutdeling både for våre to løp og Gruppe 1-løpet på et stort podium. Sammenlagt vant Tina foran sveitsiske Sarah da hun hadde én 1. og én 9. plass, mens Sarah hadde én 1. og én 10. plass. Den franske rytteren ble tredje beste rytter sammenlagt med sin 2. og 3. plass. Det var pokaler, blomster og høytidelig seremoni og flere titalls fotografer.

Nå trodde vi at programmet for oss var over, men nei. Vi ble geleidet bort til tribunene og fikk mange caper fra jockeyklubben i hånden. Vi skulle kaste dem ut til publikum og de ble elleville. Det ble nesten trengsel for å få fatt i en cap! Det var som å være en fantasiverden og flere av oss jentene måtte klype oss i armen for å virkelig forstå at alt dette faktisk skjedde.

Løpsdagen var først ferdig kl. 23, men kvelden sluttet ikke her for oss. Gary Moore som vant Gruppe 1-løpet inviterte oss ut på utestedet til det største casinoet på Macau hvor det var full oppvartning med champagne og live musikk. En perfekt avslutning på en overveldende uke!

/ Victoria

Siste helgen i september ble det arrangert to Fegentriløp for jentene og to for guttene på den, lokale banen i Mannheim, utenfor Frankfurt. For oss jentene var det bare ett løp igjen etter denne helgen, så her var det viktig å ta poeng i den tette kampen om de første plassene.

Formann for NoARK, Helene Marwell-Hauge, var invitert med til Mannheim av den tyske Generalsekretæren i Fegentri, Susanna Santesson. Det var veldig hyggelig å for en gang skyld ha reisefølge helt fra Norge. Vi ankom Mannheim via Frankfurt lørdag ettermiddag og hadde en hyggelig middag i bakgården på hotellet sammen med alle de andre rytterne da været fortsatt var varmt.

Fv. Meg, Christopher Robert fra Sverige og Urs fra Sveits.

Helene og Susanna Santesson vurderer programmene for morgendagens løp.

Søndag var det klart for løp. Det var strålende sol og nesten 30 grader ? i slutten av september! Banen var en liten, koselig bane med kun 300 meter oppløp, krappe svinger og masse trær rundt banen og på midtbanen. Det var kun en gressbane og midten, mellom alle trærne var det en steeplechasebane med enorme hindre som gikk i et 8-tall. Vi jentene skulle ri et araberløp over 2600m og et fullblodsløp over 1900m, mens gutta hadde et flatløp på fullblods og et steeplechase.

Nederlandske Jadey, svenske Tina og Helene i solsteken ved mållinjen.

Gutta venter i solen på at tribunen skal fylle seg og løpsdagen skal begynne.

Vi går banen og Helene er med. Innerrailen er bare en hekk og hele banen er innringet av trær.

Ut av oppløpssvingen til oppløpet på 300 meter. Ytterst går det en 2 meter bred sandbane for trening.

Tina og jeg ved et av steeplechasehekkene som gutta skulle ri over. Denne høyden hadde jeg ALDRI hoppet!

I araberløpet skulle jeg egentlig ha ridd Badjy, som jeg red i Køln i sommer, men han var dessverre blitt skadet i sin siste start. Da jeg red han ble han sjette etter over 1 års pause og etter dette hadde han kun vært på trippelen. Det var derfor veldig synd å miste dette rittet. I stedet for fikk jeg ri en liten hoppe for samme trener, Clairelune. Hun hadde som regel alltid vært i pengene, men hun var ingen vinnertype. Det var stor klasseforskjell på hestene i løpet og det var to hester som skilte seg ut; den til tyske Berit og den til sveitsiske Sarah. Ingen av araberne hadde dog gått et så langt løp før, så løpet var litt mer åpent enn hvis det hadde vært kortere.

Det klassiske bildet i visningspaddocken før vi hoppet på hestene i araberløpet.

Clairelune var stresset til start og kastet seg rundt minst 10 ganger mens vi skrittet tilbake til startboksene etter å ha cantret. Med hjelp fra de andre hestene fikk vi lurt henne mot startboksen og det tok ikke lang tid før alle hestene var inne i boksene. Starten gikk midt på oppløpet og vi tok det alle rolig fra start. Vi skulle gå over to runder på den lille banen, så her var det bare til å spare på kreftene. Jeg lå i bakre del av feltet og fikk Clairelune til å slappe av. Ut på oppløpet for andre gang trodde hestene virkelig at de skulle gå, så her begynte de fleste å pulle, inkludert Clairelune. Etter mål andre gang slapp hun derfor bittet, men det var her jeg hadde planlagt å få henne opp i posisjon. Siden svingen var så krapp og oppløpet så kort var det avgjørende å ligge blant de 3-4 første inn i siste sving. Jeg var på henne, men til ingen nytte. De satte tempoet godt opp foran også, og det var tydelig at det var andre som hadde mer krefter igjen. Ut på oppløpet lå vi som 5. hest, og vi tok oss forbi Tina før målstreket var skåret, hvilket ga oss en 4. plass. Løpet ble vunnet av Berit foran Sarah og engelske Rachel ? det var akkurat disse tre jeg lå så likt med i poengstriden og som derfor ikke burde slå meg. Berit med sin seier lå nå som nr. 2 bare 5 poeng bak Tina som ledet, så nå var det likevel virkelig spennende.

Lille Clairlune og meg i visningspaddocken

På oppløpet for 2. gang.


Tyske Berit vinner på favoritten i araberløpet

Bare en time senere etter at flatløpet for Fegentrigutta var ridd, var det vår tur igjen. Jeg skulle ri Unda for en fransk trener som Tina vant for i Deauville samme sommer. Unda var lite startet og hadde aldri hatt bedre enn en 5. plass. Hun hadde heller aldri startet på denne banen før. Berit satt på en av favorittene, mens Tina på papiret ikke hadde en sjanse på sin hest.

Tribunene har fylt seg opp og flatløpet til gutta er i gang.

Unda var en veldig snill hest, som tross sin uerfarenhet, var veldig rolig før start. Starten gikk rett før inngangen til oppløpssvingen og jeg hadde et utvendig startspor i det 12 hester store feltet. Dette var veldig uheldig spesielt når hun pleide å være treig fra start. Banen var også ganske tung, og hun gikk best på hardere bane, så oddsene var ikke i mot oss. Uansett skulle løpet ris først, så jeg var optimist.

Unda og meg i visningspaddocken

Tina hadde startspor 1 og fikk teten med det samme. Unda hoppet fint ut av boksene, men det var umulig å få henne helt frem før svingen, så vi ble liggende i midten av en stor klynge. Jeg prøvde å få henne oppover i feltet på oppløpet første gang, men da måtte jeg dra henne utenpå feltet og strekningen var for kort til at vi klarte det. Jeg måtte derfor innfinne meg med å fortsatt ligge i  klyngen, og jeg kom aldri ut av den. 12 hester var mye på denne banen og det ble mye dytting og knuffing i siste sving. Når hesten i tillegg slet med underlaget hadde den ikke krefter til å ta seg forbi. Vi endte tilslutt på en 6. plass. Utrolig nok holdt Tina teten hele veien på sin ubetrodde hest, All Good Cowboy, og vant løpet foran nederlandske Jadey som satt på favoritten. Det var nok godt å unngå all pressingen i klyngen bak. Berit, som lå rett bak henne i poengstriden fikk kun 1 poeng, og da lå Tina mer enn 20 poeng foran henne og det var klart at hun hadde vunnet Fegentri World Cup for andre året på rad! Imponerende! (Det er 20 poeng for en seier og det var kun ett løp igjen).

Tina i vinnerpaddocken med All Good Cowboy etter å ha sikret seieren i Fegentri for andre året på rad!

Jeg dro fra banen på en samlet 5. plass og avstanden til de foran var blitt litt større. Likevel kunne en seier eller en 2. plass i det siste løpet på Mauritius gi meg en samlet 2. eller 3. plass, så det var fortsatt spennende for oss bak Tina.

Det siste løpet var guttas steeplechase. Her over vanngraven!

Om kvelden var det stor middag på banen i ett av deres nye lokaler. Det var 3. retters middag, taler og underholdning. Grytidlig mandag morgen bar det tidlig hjem for Helene og meg da jeg skulle på jobb. Det hadde vært en super helg, dog med litt for lite innsamlet poeng.

Første helgen i september var det Tyrkia sin tur til å være vertsland for Fegentri. De inviterer hvert år til deres international weekend hvor det er ett Fegentriløp om lørdagen og ett om søndagen. Med selveste Frankie Dettori på plass, var dette en stor løpshelg for banen i Istanbul.

Jeg ankom Istanbul sent fredag kveld direkte fra kurs med jobben i London. Allerede etter fem timer med søvn stod Tina Henriksson og jeg opp for å ri ut i trening. Vi skulle få ri for Selmak og Dungu, den tyrkiske Fegentrirytteren og hennes trener som står for arrangeringen av Fegentri i Tyrkia. De andre jentene hadde valgt å sove. Det var bekmørkt kl. 5 om morgenen og vi så bare konturene av hester og ryttere på den halvopplyste banen litt utenfor Istanbul. Det krydde av hester på midtbanen og deres oppassere som skrittet dem rundt uten hjelp. Treningsrytterne hoppet bare opp på hestene for å cantre dem og ga dem fra seg igjen. Tina fikk ri den hesten hun skulle ri i løpet om søndagen da den var i trening hos Selmak, mens jeg red en 2-åring. Litt før kl. 6 begynte bønneropene fra blokkene rundt hele galoppbanen og det var nesten som en konsert som jomet utover galoppbanen mens det begynte å bli lyst. Hestene forholdt seg helt rolig og det var tydelig at bønner hadde de hørt før. Det var litt av en opplevelse. Etter vi hadde ridd fikk vi frokost på banen og en omvisning på stallområdet og i stallen til Selmak og Dungu. Her fikk jeg møte den ene hesten jeg skulle ri i løpet samme dag, Dark Ruler, da han var fra denne stallen. For en gang skyld var løpet vårt blitt trukket uten noe juks da alt var blitt filmet.

Banen i Istanbul sett fra borte langside.


Oppløpet


Franske Delphine og jeg går banen i 32 grader og stekende sol.


Tribunen.

Vi fikk slappet av et par timer tilbake på hotellet før det var klart for første løpsdag. Banen var stor med to forskjellige underlag; polytrack (mitt favorittunderlag) og gress - begge jevne og brede. Løpet vi skulle ri om lørdagen var 1500m på polytracken. Dark Ruler skulle gå med toppvekt i løpet og var en skikkelig frontrunner. Han pleide å stikke av gårde med rytteren fra start og så var det bare å håpe at han holdt inn til mål - det skjedde ikke så ofte, men han hadde noen trippelplasseringer de siste startene. Siden han pleide å pulle godt ble jeg leid til start i trav, som mange av de andre rytterne. Det var tydelig at dette var helt vanlig her.

Den klassiske oppstillingen av alle rytterne i visningspaddocken.

Jeg får rideordre av Selmak og hans kone.

Allerede i trav på vei til start merket jeg at hesten ikke var 100%. Han virket stiv og krøkkete. Jeg hadde fått beskjed om at han slet litt med kodene og at det var derfor de hadde valgt å starte han i et løp på polytracken og ikke gresset. Da starten gikk var det ikke noe futt i ham og jeg fikk han aldri på bittet samtidig som han hang utover i svingen. Istedenfor å prøve å ligge bak lederen for å ikke la han gå avgårde i front, som var rideorderen, klarte jeg bare å få han opp som fjerde hest i det 8 hesters store feltet. Ut på oppløpet var det ikke noe mer futt og vi endte tilslutt på en skuffende 6. plass. Engelske Rachel ledet fra start til mål.

Rachel vinner lett.

Det var stor sermoni på tribunen etter løpet med mange viktig personer, blant annet en minister, og vi fikk alle utdelt blomster og smykker. Vi fikk middag på banen mens vi så resten av løpene og så bar det hjem til hotellet for å skifte da vi var invitert ut på bar av Selmak og Dungu inne i Istanbul sentrum.

Rachel får sitt trofé

Premieutdeling på tribunen

Vi overværer resten av løpsdagen fra VIP-tribunen. Fra venstre: Tyske Berit, Generalsekretær for Fegentri, Susanna Santesson og sveitsiske Sarah.

Fra venstre: Vinneren, engelske Rachel, italienske Jessica og Tina

Berit og meg

Hovedløpet for dagen hvor Frankie Dettori ble nr. 2

Vi er alle ute på bar i Istanbul sentrum lørdag kveld. Her med franske Delphine og nederlandske Jadey.

Om søndagen skulle vi 1600 meter på gresset. Her var jeg tildelt hesten Doganhan. Han var en av de mest betrodde hestene i feltet og jeg var optimistisk. Hans eneste utfordring var at han alltid stod mye igjen i starten. Treneren mente jeg ville vinne om jeg fikk han til å treffe starten.

Vi sitter inne i vektrommet i 30 grader og smelter bort mens vi venter på at det er vår tur til å ri

Alle jentene er klare for dag 2.

Tina og jeg på vei ut i visningspaddocken i trange drakter, som var trenden på denne banen.

Oppstilling før løpet om søndagen. Det var kun vi seks som lå øverst på listen som fikk ritt denne dagen pga. mangel på hester.

Da starten gikk var han sist ute, men bare to lengder bak førstehesten. Inn i svingen hadde jeg fått han opp på en 3-4 plass. Han kjempet godt hele oppløpet mot ledende Sarah fra Sveits, men vi kom oss aldri forbi. Tina lå lenge på en 2. plass på innerrail, men jeg fikk kastet hodet foran henne over mål og klarte en 2.plass med en halv lengde til førsteplassen. Herlig! Her var det også en stor sermoni for premieutdelingen, denne gang nede foran tribunen. Begge løpene kan ses på Fegentris hjemmeside: http://www.fegentri.com/category/photos-videos/ladies-photos-videos-2

Oppløpet. Jeg ytterst med rød lue - litt for langt ute. ;)

Vi nærmer oss mållinjen og jeg ligger som nr. 3...

..over mållinjen var jeg akkurat nr. 2.

Premieutdeling hvor Sarah tar i mot sitt trofé.

Premieutdeling foran tribunen

Søndag kveld var det middag på en kjempe hyggelig restaurant i en liten båthavn før turen gikk hjem grytidlig mandag morgen for å nå jobb.  

Tina og jeg på den koselige restauranten

Torsdag 11. august var det NoARK (Norsk Amatørrytterklubb) sin tur til å avholde Fegentriløp på Øvrevoll både for kvinner og herrer. Dette var samme dag som Moods of Norway skulle ha sitt moteshow på banen og sponset løpsdagen. Det passet perfekt så vi kunne vise frem Øvrevoll fra sin beste side med en stor løpsdag. Ellers kunne kontrasten fra de andre landene bli store med kun de faste 30 stilskuerne vi pleier å ha.

Øvrevoll er blitt pyntet flott i rosa for anledningen - Moods of Norway moteshow

Rytterne ankom torsdag formiddag og ble brakt til banen i god tid før løpsdagen startet for å gå banen. Øvrevolls krappe sviner og ?kupperte? underlag er en utfordring for mange å ri på når de er vant til store baner med helt jevnt underlag, så det var ekstremt viktig at alle fikk gå banen.

Guttene red 900 meter gress rett frem og ble vunnet av engelske Nicolai på Terrible Bob. Kjetil endte på en fin fjerdeplass med Promise.


Gutta på vei ut for å cantre til start.


Nicolai fra England er på vei mot seier på Terrible Bob

Vi jentene skulle ri 1980 meter gress og her satt jeg på Fendi. Vi fikk en enormt dårlig start da Fendi valgte å starte ut med å kaste hodet rett opp og inn i mitt ansikt to ganger før hun hoppet ut av boksene. Planen om å ligge i front gikk derfor i vasken, men vi sneglet oss oppover og før siste sving hadde hun pullet seg i tet. Vi ledet til det var ca. 30 meter igjen. Da begynte hun i kjent stil å stoppe og Tina kom stormende på Billsson. Også danske Rikke kom raskt på slutten og slo oss med hode på Rambo?s Cinderella. Et hode til 2.plassen igjen! Så typisk. Ariat, et engelsk firma som selger høykvalitetsridestøvler og sko, sponset løpet, og vi tre på trippelen vant alle et par nye Ariat ridesko. En virkelig fin gave!


Jentenes Fegentriløp på oppløpet med Fendi og meg i tet


En litt skuffet Victoria etter løpet, men også veldig fornøyd med en trippelplassering.

Dagens siste løp var Moods of Norway Derby, et hekkeløp, og flere av Fegentrigutta fikk ritt i dette løpet.
Her er Kjetil Kjær, Christopher Robert, Kevin Parkin og Daniel Wirenstål i "draktene" før løpet.


Niall Kelly fra Irland er strålende fornøyd med dagens drakt i hekkeløpet - Moods of Norway skjorte og slips.

Etter løpene var det middag og fest på Stallkroen, og vi fikk oss en tur ned til visningspaddocken hvor Moods of Norway hadde sitt spektakulære moteshow. Det virket som om alle var fornøyd med opplegget da jeg avleverte dem i taxi på Radisson Blu Hotel på Fornebu midt på natten.


Middag på Stallkroen. Kjæresten min, Jonas, til venstre, var også med på middagen.


Fra venstre: Helene Marwell-Hauge, styreformann i NoARK, Susanne Santesson, Generalsekretær i Fegentri og meg.


Moods of Norway hadde et fantastisk show! Sjekk ut alle menneskene som var på banen! Til og med Hollywoodstjernen Josh Harnett hadde funnet veien til Øvrevoll!

Søndag 4. august, helgen etter Deauville, var det igjen klart for et Fegentriløp ? denne gang på the Curragh racecourse utenfor Dublin i Irland. Jeg hadde hørt at banen skulle være helt fantastisk, men dette fant jeg fort ut av var underdrivelse.

Svenske Tina og jeg dro sammen fra Oslo til Dublin lørdag formiddag etter å ha tatt en siste treningsøkt hos Wido på et par hester. Vi ankom i plaskende regnvær til et nydelig, gammelt hotell med rosebusker oppover veggene og romantisk stil i interiøret. Alle rytterne møttes til middag sammen med styret for den irske amatørrytterklubben på en typisk lokal, irsk bistro. Det var en hyggelig bekjentskap og vi fikk alle litt informasjon om de hestene vi skulle ri da styremedlemmene hadde gjort litt research for oss.

Middag på en lokal restaurant, Tina, meg og Jadey

Hesten jeg skulle ri, Jigalo, var favoritt i løpet etter den fikk en 2.plass i sitt nest siste løp i et amatørløp. Dens siste start var over hekk hvor den hadde kommet i de bakre rekker, men et løp som bookmakerne valgte å se bort fra. Den skulle være ganske dum i visningspaddocken, men ellers var den fin å ri. Endelig skulle jeg for en gang skyld sitte på en betrodd hest.

Søndag formiddag ble vi kjørt til The Curragh som lå bare fem minutter unna. Det var umulig å se fra avstand hva som var selve løpsbanen for det var bare et enormt grønt areal så langt øyet kunne se med bare et par railer litt her og der. Det hadde styrtregnet helt siden vi kom, men nå var det endelig blitt litt opphold, hvilket passet perfekt når vi skulle gå banen.

Koselig stemning på The Curragh

Utsikt fra pubilkumssiden! Legg merke til hvor langt det er bort til de første trærne.

Først måtte vi lære oss hvordan vi skulle komme oss til start. Her skulle vi nemlig krysse hele det grønne arealet og noen all weatherbaner og det var ikke opplagt hvor vi skulle gå. Starteren ba oss ta det rolig til start, gjerne trave det meste av veien, da det var et helt åpent område som hestene lett tente på og dro av gårde. Da vi endelig kom bort til startstedet hadde vi gått i 15 minutter! Snakk om avstand! Løpet skulle gå på gresset over 2400 meter, hvilket kun utgjorde en sving. Banen var enorm og formet som en U, så ingen løp gikk med mer enn en sving.  Banen var kun oppmerket av en innerrail, så her var det bare å håpe at hesten ikke ville henge utover - da ville det bære ut over alle vidder og ende til skogs. Til tross for at det hadde regnet flere dager i trekk var gresset nesten ikke bløtt. Imponerende! Vi fikk høre at det gikk en elv under hele banen som alt vannet ble trukket ned til. Det tok oss totalt 50 minutter å gå banen, men for et inntrykk den hadde gitt oss. Den var som en enorm uendelig grønn, jevn eng. Snakk om drømmebane!

Treningsbane på gresset

Treningsbane på all weather-underlag.

Vi er kommet oss ut på bortre langside og begynner å gå banen.

Banen har kun en innerrail! Startboksen blir liten i denne sammenheng.

Vi er klare for å ri på The Curragh!

Banen fortsetter uten ytterrail med en svak sving over en lang distanse.

"Endelig" når vi oppløpet. Tribunen ses i det fjerne.

Banen har både et langt, rett strekk og sving.

Tilbake til jockeyrommet fikk jeg rideordre over telefon da treneren min ikke ville være tilstede under løpet. Jeg fikk beskjed om at Jigalo var en grei, men litt sær hest å ri i løp. Jeg skulle ligge som 3-4 hest i det 8 hesters store feltet og late som om det var han som dro av gårde med meg. Han var rukket å bli 8 år og en liten luring, så han måtte tro han hadde kontrollen. Samtidig likte han best å ligge på utsiden av feltet. Dette var litt synd da banen svingte store deler av veien og jeg derfor ville tape mark hele veien rundt. På oppløpet skulle jeg bare pushe da han ikke likte pisken og ville stoppe hvis jeg brukte den. I paddocken ville han hoppe og bukke litt, men jeg skulle bare sitte på og late som ingen ting. Ja, ja tenkte jeg - litt av en hest, men jeg måtte bare gjøre så godt som mulig ut fra all denne informasjonen.

Rett før vi skulle ri opplevde Tina det marerittet jeg opplevde i Belgia ? hesten hennes ble strøket da den hadde skadet seg på transporten til banen. Veldig surt, men det er dessverre sånn som skjer. Det var heller ingen reservehester i løpet da de så vidt hadde klart å få nok hester til oss Fegentrirytterne.

Vi gikk ut til visningspaddocken med vårt lands flagg og måtte ha oppstilling for bilder før vi satt oss på hestene. Fint skulle det være.

Parade med våre flagg.

Jigalo var en enorm hest og gikk pent og pyntelig rundt i paddocken. Det fortsatte han med da jeg satte meg opp, så da startet vi bedre en forventet. Av leieren fikk jeg beskjed om at han kom til å hoppe kraftig av ut på banen, men når han først var kommet ut ville han ikke pulle, så det var bare å sitte på og følge med. Da vi kom ut på banen travet han i gang for så å sette over i hack. Hittil var alle informasjoner jeg hadde fått om hesten feil, men det var i hvert fall til det mer positive.

Jeg får rideordre fra assisterende trener og eiere.

Jeg er kommet meg opp på Jigalo - utrolig nok uten stige.

Jigalo og jeg er klare for å gå ut i banen.

Alle kom seg vel til start; pent og pyntelig travende på rad og rekke, og vi var storfornøyde og stolte av oss selv. Jeg var en av de siste inn i boksene, men her var det bare å rygge ut igjen da startboksmannskapet hadde satt meg inn i feil boks. Vi hadde nemlig annet boksnummer enn  startnummer, så det er litt lettere å gå i surr. Jigalo var i hvert fall grei så han bare rygget ut igjen og gikk inn i boksen ved siden av.

Alle hestene var i boksene og starten gikk. Hesten til nederlandske Jadey så jeg løp av gårde med henne med det samme starten gikk selv om hun er en sterk rytter. Det tenkte jeg at gikk altfor fort så jeg måtte heller holde meg sammen med resten av feltet. Jeg ble liggende som 3. hest på utsiden av nr.2. Jadey fikk hele 100 meter på et tidspunkt, men vi alle tenkte at det umulig kunne holde helt hjem. Ut på oppløpet, som var 600 meter langt, begynte vi andre å sette fart på hestene våres og vi nærmet oss Jadey. Jeg gikk raskt forbi hesten som hadde ligget som nr. 2 og Jigalo svarte opp alle angrep som kom bakfra. Det var fortsatt langt frem til Jadey og jeg innså etter hvert at jeg kjempet om en 2. plass. På de siste meterne kom tyske Berit flyvende og slo oss med et hode ? igjen, akkurat som i Deauville i Frankrike. Utrolig surt, men jeg hadde i hvert fall fått en trippelplassering og 8 poeng i bagasjen samt at jeg tok meg opp på en 3. plass sammenlagt bak Tina og Berit. Etter løpet bar det direkte til flyplassen for å nå det siste flyet hjem.

Premieutdeling og sermoni etter løpet.

Jadey er storfornøyd med sin seier og sine fine premier; smykke og øredobber.

I etterkant skulle jeg nok fulgt med Jadey da hun gikk fra starten da hovedfeltet endte med å gå for langsomt, men det eneste jeg kan gjøre med det nå er å lære av det til neste gang noe lignende skjer. Uansett hadde jeg ridd på en fantastisk bane ? jeg hadde faktisk ridd på de evige grønne enger! For en opplevelse.

Storløpet for dagen går i mål; et G3-løp for 2-åringer.

Helgen etter Køln var det allerede klart for neste destinasjon, Deauville,  et av galoppsportens mekkaer. Å få komme hit å ri løp var helt fantastisk! De syv rytterne som lå øverst i sammendraget etter løpet i Nottingham i starten av juli var invitert, og på den tiden lå jeg på en tredjeplass. De fem første på listen etter Køln var garantert et ritt, og da var jeg heldig at jeg lå på delt 5.plass med Berit.

Jeg ankom Paris fredag kveld og tok inn på et hotell i Paris sammen med svenske Christopher Roberts. Gutta skulle også ri to løp; ett flatløp i Deauville og ett steeplechase i Clairfontaine. Vi skulle bli hentet lørdag morgen på hotellet for å bli kjørt til Deauville som ligger to timer nord for Paris på Frankrikes nordlige kyst.

Deauville var en enormt koselig by, en skikkelig ferieby. Det var nydelige strender med strandrestauranter, en koselig havn med mange seilbåter, flotte hoteller, casioner og ikke minst en gigantisk galoppbane. Her kunne jeg godt vært mer enn en helg! Vi ble innlosjert på byens flotteste hotell, et femstjerners hotell rett ved vannet. I tillegg var jeg så heldig å få et hjørnerom med utsikt over vannet sammen med tyske Berit.

Hotellet vi boddet på.

Vi fikk oss en tur ned til stranden og spiste lunsj før vi dro til galoppbanen som lå 10 minutters gange fra hotellet. Løpet vi skulle ri lørdag var 2400 meter på polytracken. Polytracken lå innenfor gressbanen, men var likevel 2000 meter lang med 500 meter langsider og brede svinger. Polytracken har en gyngende konsistens, er helt flat og gir ingen sprut. Et utrolig behagelig underlag å ri på. 

Svenskene koser seg med lunsj på stranden; Christoffer Roberts og Tina Henriksson.

Promenaden i Deauville

Tribunen i Deauville

Banen i Deauville med 1600 meter rett strekning på gresset.

Svenske Tina, nederlandske Jadey og amerikanske Gina er klar for løp. Gina var i Deauville for å ri et "World Cup of Nation"-løp, også arrangert av Fegentri.

Hesten jeg skulle ri var en 5 år gammel vallak, Ladoga Danon, som i sin nest siste start hadde en 2. plass i et amatørløp over samme distanse. I sin siste start var den ingen steder. Jeg fikk rideordre av en jockeyagent som kjente treneren da treneren ikke kunne et ord engelsk. Hesten var en veldig grei hest som skulle til front. Kom den til front ville den slappe av og jeg kunne prøve å styre tempoet i løpet så det ikke gikk for fort. Den var en fighter og ville da gå bra på oppløpet. Hesten var, som han hadde sagt, veldig grei og vi kom oss fint til start og inn i startboksen. Starten gikk og den var raskt ute. Jeg trengte ikke være mye på den for at den skulle ta fronten. Jeg fikk en hest på utsiden av meg, dog fire lengder lenger ute, så i svingen falt den lenger bakover. Ladoga Danon begynte å slappe av og som planlagt kunne jeg sitte og styre tempoet ingen andre ville til front. Ut av svingen begynte jeg å smatte litt på den og den akselererte med det samme. Ut på oppløpet kom likevel svenske Tina forbi meg da det var ca. 300 meter igjen, men Ladoga Danon kjempet og ga seg ikke. Vi lå en halvlengde bak henne oppover oppløpet og på et tidspunkt var vi på siden av henne igjen, men hennes hest svarte opp. Dessverre kom også tyske Berits hest flyvende de siste 50 meterne og knep 2. plassen med hode og hun hadde kun hode frem til Tina. Snakk om tett finish! Det var litt surt å bli tredje når den hadde kjempet så godt hele veien, men heldigvis var treneren og jockeyagenten storfornøyde. Jeg hadde ridd helt etter rideordre og det var ikke så ofte hesten kom på trippelen. Jockeyagenten sa at sånn som jeg red kunne han lett skaffe meg ritt i andre amatørløp også det var jo helt fantastisk! Jeg fikk hans kort og kan i hvert fall bruke hans hjelp når jeg forhåpentligvis skal tilbake neste år. I dette lørdagsløpet er det trekning av hestene, men i løpet om søndagen gjelder det nemlig å kjenne noen for å få ritt.

Den tette oppløpskampen. Jeg på innerrail med svart lue blir nr. 3, Tina i midten vinner og Berit ytterst i brunt blir nr. 2.

En glad Tina i vinnerpaddocken med trener og hest.

Premieutdelingen var en stor sermoni.

Lørdag kveld var det stor gallamiddag på hotellet med den franske jockeyklubben, amatørklubben, trenere, ryttere etc. Her var det fem retters middag kombinert med premieutdeling fra dagens løp.

I hagen på hotellet til velkomstdrikk til gallamiddagen. Rachel - England, Gina - USA, Jadey - Nederland, meg, Sarah - Sveits og Tina - Sverige.

Søndag var det klart for løp igjen etter en herlig frokost på luksushotellet. Nå var distansen 1900 meter og jeg skulle ri en hoppe, Lisselan Tigress, for treneren Bidgood, som Cathrine Fortune kjenner og hadde anbefalt meg til. Verken den sveitsiske eller den tyske rytteren fikk ritt i dette løpet, så her var jeg kjempeheldig. Tusen takk, Cathrine! Jeg fikk beskjed om at hesten var en veldig god hest. Den løp fra alle andre i trening. Den hadde hatt et problem, men de mente de hadde løst dette problemet nå. Hun ba meg sitte ca. midt i feltet i hvert fall ikke lenger bak. Den kunne være litt lat så jeg måtte begynne å få den i gang i midten av svingen. Engelske Rachel skulle også ri for Bidgood, men hun fikk litt annen beskjed. Hesten var ikke så god og den kunne være litt dum bak og i startboksene, så hun skulle bare snakke rolig til den.

Vel fremme ved startboksene ville først ikke Rachels hest inn i boksene. Hun ba om å få komme sent inn siden den ville være litt dum, men det ville de ikke høre på. Jeg kom inn i boksen ved siden av henne og på andre siden stod Tina. Rachel satt og niholdt i øret på sin hest for at den i det hele tatt skulle stå på fire bein. Tilslutt gikk ikke det lenger og hesten steilet rett opp og fikk sitt ene forben over i boksen hvor Tina satt. Samtidig stod startboksmannskapet og holdt ryggen på Rachel som satt i en 90 graders vinkel. Det var ganske så dramatisk og tilslutt fikk de heldigvis i hvert fall dratt Rachel av hesten. Nå var det verre med Tina som hadde et panisk forben sittende fast inne hos seg. De fikk tilslutt rygget Tina ut og fikk løsnet beinet fra Tinas boks. Min hest stod heldigvis bom stille på den andre siden hele tiden. Da hesten til Rachel endelig var ute av boksene brukte veterinæren fem minutter på å vurdere om den kunne starte. Rachel hadde fått klemt låret, men var likevel klar til å ri. Vi andre stod fortsatt i boksene i 30 grader og stekende sol. Det ble besluttet at hesten skulle starte, hvilket for oss andre var helt galt da vi tydelig kunne se den var halt. Nå kom den i hvert fall rett inn i boksen og starten gikk før den fikk gjort noe mer.

Jeg hadde et utvendig startspor og med starten 100 meter før første sving ble det yttersving på meg. At hesten skulle være lat var helt feil. Den pullet armene av meg, og det gjorde Tina sin også så vi fly upsides sammen med en tredje fransk rytter oppover bortre langside. Ingen av oss klarte å legge hesten sin inn, så inn i siste sving valgte jeg heller å legge meg foran de andre istedenfor å få enda en sving i tredjespor. Nå slappet hun mer av og var likevel godt på bittet. 300 meter igjen begynte det dog å dabbe litt av og den bakre delen av feltet tok meg igjen og forsvant. Vi kom inn på en 5. plass, med åtte lengder frem til vinneren, som var den franske Fegentrirytteren, Delphine. De tre andre foran meg var også franske ryttere og de to neste bak meg igjen var også franske ? ergo var jeg beste utenlandske rytter i dette løpet og det var jeg godt fornøyd med. Bidgood var godt fornøyd med løpet og var enig med meg at 1600 meter nesten gang ville være mye bedre. Hun var også glad for å se at hesten nå pullet istedenfor å være lat, så da hadde de nok for orden på helseproblemene til hesten.

Om kvelden var det middag oppe på en bakketopp på et annet 5 stjerners hotell med utsikt over byen - en super avslutning på noen flotte dager i Deauville. Jeg kan ikke vente til å komme tilbake til neste år.

Utsikt over Deauville

The Scandies holder sammen

Lørdag 24. juni ble jeg kjørt av min kjæreste Jonas (og nå forlovede :) til Nice flyplass for å fly til Køln hvor det ble avholdt to Fegentriløp, et araberløp og et fullblodsløp, om søndagen.

Da jeg kom frem til hotellet tok jeg meg en løpetur for å være sikker på at jeg klarte å ri 58kg dagen etterpå. Samtidig var det en god måte å se byen på. Hotellet hadde fem stjerner og var et skikkelig luksushotell. Herlig! Om kvelden var det middag med alle jentene på en fin, italiensk restaurant før vi hoppet tidlig til sengs for å være klar til løp dagen etter.

En bro i Køln stappfull av hengelåser med kjærlighetsmeldinger. Det passet fint som stopp på løpeturen for nyforlovede Victoria. :)






Utsikt fra broen over Køln.



Domkirken i Køln


Det pissregnet, men løpeturen var god sightseeing likevel. Her ved domkriken.


Vi spiser på italiensk restaurant med generalsekretæren i Fegentri, Susanna Santesson, som også var vert for oss da hun er tysk.


Susanna og meg


Jeg viser frem forlovelsesringen min. :)

Galoppbanen i Køln var utrolig fin og stor. Gressbanen var bred og helt jevn, og selv om det hadde styrtregnet i to dager var den ikke altfor bløt, i hvert fall ikke i forhold til Øvrevoll. Mange av de andre rytterne klagde på banen, men da kunne de jo bare glede seg til å ri på Øvrevoll og Klampenborg.

Vi skulle ri arabere i det første løpet over 1400 meter gress. Her satt jeg på en 5 år gammel vallak, Badjy, som kun hadde startet tre ganger i sitt liv, og det var 11 måneder siden siste start. Siden den gang hadde den flyttet fra Frankrike til Tyskland og byttet trener. Treneren mente nå at den var mye bedre enn papiret tilsa og at den slo mange av hans andre hester i trening. Da jeg kom ut i visningspaddocken var det første han sa til meg at jeg måtte cantre sist til start da hesten pullet mye. Jeg måtte hacke og eventuelt ta den ned i trav hvis den ble for hissig. Det er nemlig ikke lov å leie hester til start i Tyskland, så her var det bare å finne frem turbokreftene og den beste teknikken. Dette var jo en god start, tenkte jeg! I løpet skulle jeg ligge som første/andre hest og ha den godt på bittet hvilket treneren mente ikke kom til å bli et problem da den ville pulle. Den tyske rytteren, Berit, skulle også ri en hest fra samme trener, som var storfavoritt, og hun skulle ligge rett bak meg.

Vi kommer ut i visningspaddocken for å ri araberhestene.

Tyske Berit og meg som red for samme trener.

Alle får rideordre av sine trenere. Berit og jeg til høyre.

Leieren av hesten sa også til meg at jeg måtte sist ut fordi hesten pullet så mye, så jeg begynte virkelig å lure på hvilket dyr jeg satt på. Badjy stresset i vei rundt i paddocken , men ute på banen fikk jeg travet den i gang før vi hacket rolig til start uten noe tegn til at den skulle pulle. Puh, da var ikke det noe problem i hvert fall. Ved starten falt den sveitsiske rytteren av da hesten hennes skvatt til da den kom borti railen. Den tok seg en runde rundt banen på egenhånd og i mellomtiden falt den nederlandske rytteren av for hesten hennes ble hissig av å vente. Samtidig styrtregnet det. For en start! Heldigvis ble ingen skadet og alle kunne stille til start.

Jeg får de siste instruksene fra treneren min før jeg går ut i banen.


Badjy og meg på vei til start helt alene etter de andre har cantret av gårde...



... og det går heldigvis veldig fint.

Da starten gikk stod både min og Berits hest litt igjen, og vi som skulle til tet! Jeg fikk Badjy opp på en 3-4 posisjon, men måtte være etter han for å få det til. Jeg ble liggende i tredje spor rundt svingen. På oppløpet løp de fleste fra oss, men mot slutten så det ut som jeg kunne nå en 5. plass da en av hestene foran nesten rygget. Vi klarte det akkurat ikke og var slått med hals til 5. plassen. Uansett var vi bare fire lengder fra vinneren, som ble Berit, tross den dårlige starten. Eierne og trenerne var derfor kjempefornøyde da det var det beste Badjy noen gang hadde gjort. Jeg sa at litt lenger distanse nok var å foretrekke så hesten kunne få gå på bittet istedenfor at man måtte være på den hele veien. Dette var de enige i og ville starte den neste gang over 1700 meter. (Det stemte fint for dette løpet vant den.)

Feltet på oppløpet. Jeg i midten et stykke bak teten hvor Berit vinner nest ytterst til høyre.

En strålende glad Berit på vei i vinnerpaddocken

Fullblodsløpet, som gikk bare 1,5 time senere, var veldig åpent. Det var et handicapløp hvor mange av hestene hadde vist form de siste løpene. Min hest, Call For Liberty, bar toppvekt på 68kg og hadde vært i pengene de siste gangene. Da jeg kom ut i visningspaddocken var det en horde av eiere som stod og ventet på meg sammen med treneren og en tolk. Treneren kunne nemlig nesten ikke engelsk. Jeg ble fortalt at Call For Liberty var veldig snill og jeg så den tusle rundt i paddocken (puh, tenkte jeg etter den stressede lille araberen). I løpet skulle jeg ligge som 5-6 hest og så skulle jeg ri uten å piske dem for mye på oppløpet. Det er lov til å piske syv ganger i Tyskland, men de ønsket ikke jeg skulle bruke den mer enn 3-4 ganger.

Oppstilling før fullblodsløpet. Det var mange ekstraryttere fra Tyskland for å ha nok rytterne til de 15 starterklærte hestene.

Jeg konsentrer meg om rideorderen fra treneren.

Jeg er storfornøyd etter å ha fått en grei hest i fullblodsløpet.

Call For Liberty var helt nydelig å ri. Vi cantret rolig og avslappet til start, den tuslet rundt bak startboksene og stod som en påle da den kom inn i startboksen. Jeg hadde startspor 2 hvilket var godt med en felt på 15 hester.

Starten gikk og den hoppet litt sent av. Heldigvis fikk jeg den raskt opp i posisjon og inn i svingen lå jeg på innerrail som 6-7 hest. Hesten pullet, men jeg var helt lukket inne, så det var bare å sitte og niholde den så den ikke skulle løpe i bena på hesten foran. Jeg satt i hele svingen bare å ventet på åpningen som ville komme ved railen ut på oppløpet. Her gikk nemlig railen inn 3-4 meter, populært kaldt falsk rail. Hesten foran meg begynte nesten å rygge så det var i grevens tid at åpningen på innerrailen kom og jeg fikk dratt hesten min innover.  Nå var det langt til fronten, men hesten hadde fått klar bane og to piskeslag i rompa ? den fløy! Vi plukket hester på hester og da det var 100 meter igjen begynte jeg å håpe på en 4. plass. Men den hadde enda et gir og 10 meter før mål fikk den kastet hodet foran to hester til og vi endte på en 2. plass, kun ¾ lengde bak vinneren. Snakk om speed! Dette er en av de morsomste løpene jeg har ridd. Å sitte på en hest som er så ivrig og som har en sånn speed hører til sjeldenhetene. Eierne og treneren var storfornøyde! Det gjorde meg bare enda gladere. Det er så godt å komme inn til fornøyde folk. Treneren trener også tre hester i Istanbul i Tyrkia og sa han ville starte en hest for meg i et av løpene når vi skal dit med Fegentri i september. Det er nemlig ikke overalt de trekker hester, det hører nesten til sjeldenhetene at det er trekning, dessverre. Da er det i hvert fall godt å ha skaffet seg noen kontakter.

Jeg tar 2.plass på Call for Liberty innvendig ved railen.


Jeg er storfornøyd med hesten når jeg rapporterer til trenerens kone.


Premieutdeling


Tina og jeg på premieutdeling.

Begge løpene kan ses på Fegentris hjemmeside:
http://www.fegentri.com/fegentri-ladies-races-in-cologne-on-july-24th-2011-videos.html


Hjemturen gikk ikke helt etter planen. Direkte etter løpet ble jeg kjørt til flyplassen for å fly med Air Berlin via Berlin hjem til Oslo for å nå jobben mandag morgen ? første dag etter ferien. Flyet ble så forsinket fra Køln at flyet til Oslo lettet da jeg landet i Berlin. Det ble en ufrivillig overnatting på et flyplasshotell og hjemmekontor på hotellet og flyet da det første flyet jeg kunne ta ikke gikk før kl. 13 dagen etter! Grrr!!

Vel hjemme mandag ettermiddag bar det rett ned til Oslo Rådhus sammen med Thea for å være med i minnemarkeringen av bombingen av regjeringskvartalet og skytingen på Utøya. For en tragedie! Helt horribelt. Det var godt å komme hjem og føle at man kunne vise sin sympati til de pårørende. Det ble en flott kveld i Oslo sentrum med en stemning jeg tror vi aldri vil oppleve igjen; 200.000 mennesker samlet tett i tett i Oslos gater, helt stille og så utrolig vennlig med hverandre.