Fegentri - verden rundt på hest i 60km/t

Første helgen i september var det Tyrkia sin tur til å være vertsland for Fegentri. De inviterer hvert år til deres international weekend hvor det er ett Fegentriløp om lørdagen og ett om søndagen. Med selveste Frankie Dettori på plass, var dette en stor løpshelg for banen i Istanbul.

Jeg ankom Istanbul sent fredag kveld direkte fra kurs med jobben i London. Allerede etter fem timer med søvn stod Tina Henriksson og jeg opp for å ri ut i trening. Vi skulle få ri for Selmak og Dungu, den tyrkiske Fegentrirytteren og hennes trener som står for arrangeringen av Fegentri i Tyrkia. De andre jentene hadde valgt å sove. Det var bekmørkt kl. 5 om morgenen og vi så bare konturene av hester og ryttere på den halvopplyste banen litt utenfor Istanbul. Det krydde av hester på midtbanen og deres oppassere som skrittet dem rundt uten hjelp. Treningsrytterne hoppet bare opp på hestene for å cantre dem og ga dem fra seg igjen. Tina fikk ri den hesten hun skulle ri i løpet om søndagen da den var i trening hos Selmak, mens jeg red en 2-åring. Litt før kl. 6 begynte bønneropene fra blokkene rundt hele galoppbanen og det var nesten som en konsert som jomet utover galoppbanen mens det begynte å bli lyst. Hestene forholdt seg helt rolig og det var tydelig at bønner hadde de hørt før. Det var litt av en opplevelse. Etter vi hadde ridd fikk vi frokost på banen og en omvisning på stallområdet og i stallen til Selmak og Dungu. Her fikk jeg møte den ene hesten jeg skulle ri i løpet samme dag, Dark Ruler, da han var fra denne stallen. For en gang skyld var løpet vårt blitt trukket uten noe juks da alt var blitt filmet.

Banen i Istanbul sett fra borte langside.


Oppløpet


Franske Delphine og jeg går banen i 32 grader og stekende sol.


Tribunen.

Vi fikk slappet av et par timer tilbake på hotellet før det var klart for første løpsdag. Banen var stor med to forskjellige underlag; polytrack (mitt favorittunderlag) og gress - begge jevne og brede. Løpet vi skulle ri om lørdagen var 1500m på polytracken. Dark Ruler skulle gå med toppvekt i løpet og var en skikkelig frontrunner. Han pleide å stikke av gårde med rytteren fra start og så var det bare å håpe at han holdt inn til mål - det skjedde ikke så ofte, men han hadde noen trippelplasseringer de siste startene. Siden han pleide å pulle godt ble jeg leid til start i trav, som mange av de andre rytterne. Det var tydelig at dette var helt vanlig her.

Den klassiske oppstillingen av alle rytterne i visningspaddocken.

Jeg får rideordre av Selmak og hans kone.

Allerede i trav på vei til start merket jeg at hesten ikke var 100%. Han virket stiv og krøkkete. Jeg hadde fått beskjed om at han slet litt med kodene og at det var derfor de hadde valgt å starte han i et løp på polytracken og ikke gresset. Da starten gikk var det ikke noe futt i ham og jeg fikk han aldri på bittet samtidig som han hang utover i svingen. Istedenfor å prøve å ligge bak lederen for å ikke la han gå avgårde i front, som var rideorderen, klarte jeg bare å få han opp som fjerde hest i det 8 hesters store feltet. Ut på oppløpet var det ikke noe mer futt og vi endte tilslutt på en skuffende 6. plass. Engelske Rachel ledet fra start til mål.

Rachel vinner lett.

Det var stor sermoni på tribunen etter løpet med mange viktig personer, blant annet en minister, og vi fikk alle utdelt blomster og smykker. Vi fikk middag på banen mens vi så resten av løpene og så bar det hjem til hotellet for å skifte da vi var invitert ut på bar av Selmak og Dungu inne i Istanbul sentrum.

Rachel får sitt trofé

Premieutdeling på tribunen

Vi overværer resten av løpsdagen fra VIP-tribunen. Fra venstre: Tyske Berit, Generalsekretær for Fegentri, Susanna Santesson og sveitsiske Sarah.

Fra venstre: Vinneren, engelske Rachel, italienske Jessica og Tina

Berit og meg

Hovedløpet for dagen hvor Frankie Dettori ble nr. 2

Vi er alle ute på bar i Istanbul sentrum lørdag kveld. Her med franske Delphine og nederlandske Jadey.

Om søndagen skulle vi 1600 meter på gresset. Her var jeg tildelt hesten Doganhan. Han var en av de mest betrodde hestene i feltet og jeg var optimistisk. Hans eneste utfordring var at han alltid stod mye igjen i starten. Treneren mente jeg ville vinne om jeg fikk han til å treffe starten.

Vi sitter inne i vektrommet i 30 grader og smelter bort mens vi venter på at det er vår tur til å ri

Alle jentene er klare for dag 2.

Tina og jeg på vei ut i visningspaddocken i trange drakter, som var trenden på denne banen.

Oppstilling før løpet om søndagen. Det var kun vi seks som lå øverst på listen som fikk ritt denne dagen pga. mangel på hester.

Da starten gikk var han sist ute, men bare to lengder bak førstehesten. Inn i svingen hadde jeg fått han opp på en 3-4 plass. Han kjempet godt hele oppløpet mot ledende Sarah fra Sveits, men vi kom oss aldri forbi. Tina lå lenge på en 2. plass på innerrail, men jeg fikk kastet hodet foran henne over mål og klarte en 2.plass med en halv lengde til førsteplassen. Herlig! Her var det også en stor sermoni for premieutdelingen, denne gang nede foran tribunen. Begge løpene kan ses på Fegentris hjemmeside: http://www.fegentri.com/category/photos-videos/ladies-photos-videos-2

Oppløpet. Jeg ytterst med rød lue - litt for langt ute. ;)

Vi nærmer oss mållinjen og jeg ligger som nr. 3...

..over mållinjen var jeg akkurat nr. 2.

Premieutdeling hvor Sarah tar i mot sitt trofé.

Premieutdeling foran tribunen

Søndag kveld var det middag på en kjempe hyggelig restaurant i en liten båthavn før turen gikk hjem grytidlig mandag morgen for å nå jobb.  

Tina og jeg på den koselige restauranten

Torsdag 11. august var det NoARK (Norsk Amatørrytterklubb) sin tur til å avholde Fegentriløp på Øvrevoll både for kvinner og herrer. Dette var samme dag som Moods of Norway skulle ha sitt moteshow på banen og sponset løpsdagen. Det passet perfekt så vi kunne vise frem Øvrevoll fra sin beste side med en stor løpsdag. Ellers kunne kontrasten fra de andre landene bli store med kun de faste 30 stilskuerne vi pleier å ha.

Øvrevoll er blitt pyntet flott i rosa for anledningen - Moods of Norway moteshow

Rytterne ankom torsdag formiddag og ble brakt til banen i god tid før løpsdagen startet for å gå banen. Øvrevolls krappe sviner og ?kupperte? underlag er en utfordring for mange å ri på når de er vant til store baner med helt jevnt underlag, så det var ekstremt viktig at alle fikk gå banen.

Guttene red 900 meter gress rett frem og ble vunnet av engelske Nicolai på Terrible Bob. Kjetil endte på en fin fjerdeplass med Promise.


Gutta på vei ut for å cantre til start.


Nicolai fra England er på vei mot seier på Terrible Bob

Vi jentene skulle ri 1980 meter gress og her satt jeg på Fendi. Vi fikk en enormt dårlig start da Fendi valgte å starte ut med å kaste hodet rett opp og inn i mitt ansikt to ganger før hun hoppet ut av boksene. Planen om å ligge i front gikk derfor i vasken, men vi sneglet oss oppover og før siste sving hadde hun pullet seg i tet. Vi ledet til det var ca. 30 meter igjen. Da begynte hun i kjent stil å stoppe og Tina kom stormende på Billsson. Også danske Rikke kom raskt på slutten og slo oss med hode på Rambo?s Cinderella. Et hode til 2.plassen igjen! Så typisk. Ariat, et engelsk firma som selger høykvalitetsridestøvler og sko, sponset løpet, og vi tre på trippelen vant alle et par nye Ariat ridesko. En virkelig fin gave!


Jentenes Fegentriløp på oppløpet med Fendi og meg i tet


En litt skuffet Victoria etter løpet, men også veldig fornøyd med en trippelplassering.

Dagens siste løp var Moods of Norway Derby, et hekkeløp, og flere av Fegentrigutta fikk ritt i dette løpet.
Her er Kjetil Kjær, Christopher Robert, Kevin Parkin og Daniel Wirenstål i "draktene" før løpet.


Niall Kelly fra Irland er strålende fornøyd med dagens drakt i hekkeløpet - Moods of Norway skjorte og slips.

Etter løpene var det middag og fest på Stallkroen, og vi fikk oss en tur ned til visningspaddocken hvor Moods of Norway hadde sitt spektakulære moteshow. Det virket som om alle var fornøyd med opplegget da jeg avleverte dem i taxi på Radisson Blu Hotel på Fornebu midt på natten.


Middag på Stallkroen. Kjæresten min, Jonas, til venstre, var også med på middagen.


Fra venstre: Helene Marwell-Hauge, styreformann i NoARK, Susanne Santesson, Generalsekretær i Fegentri og meg.


Moods of Norway hadde et fantastisk show! Sjekk ut alle menneskene som var på banen! Til og med Hollywoodstjernen Josh Harnett hadde funnet veien til Øvrevoll!

Søndag 4. august, helgen etter Deauville, var det igjen klart for et Fegentriløp ? denne gang på the Curragh racecourse utenfor Dublin i Irland. Jeg hadde hørt at banen skulle være helt fantastisk, men dette fant jeg fort ut av var underdrivelse.

Svenske Tina og jeg dro sammen fra Oslo til Dublin lørdag formiddag etter å ha tatt en siste treningsøkt hos Wido på et par hester. Vi ankom i plaskende regnvær til et nydelig, gammelt hotell med rosebusker oppover veggene og romantisk stil i interiøret. Alle rytterne møttes til middag sammen med styret for den irske amatørrytterklubben på en typisk lokal, irsk bistro. Det var en hyggelig bekjentskap og vi fikk alle litt informasjon om de hestene vi skulle ri da styremedlemmene hadde gjort litt research for oss.

Middag på en lokal restaurant, Tina, meg og Jadey

Hesten jeg skulle ri, Jigalo, var favoritt i løpet etter den fikk en 2.plass i sitt nest siste løp i et amatørløp. Dens siste start var over hekk hvor den hadde kommet i de bakre rekker, men et løp som bookmakerne valgte å se bort fra. Den skulle være ganske dum i visningspaddocken, men ellers var den fin å ri. Endelig skulle jeg for en gang skyld sitte på en betrodd hest.

Søndag formiddag ble vi kjørt til The Curragh som lå bare fem minutter unna. Det var umulig å se fra avstand hva som var selve løpsbanen for det var bare et enormt grønt areal så langt øyet kunne se med bare et par railer litt her og der. Det hadde styrtregnet helt siden vi kom, men nå var det endelig blitt litt opphold, hvilket passet perfekt når vi skulle gå banen.

Koselig stemning på The Curragh

Utsikt fra pubilkumssiden! Legg merke til hvor langt det er bort til de første trærne.

Først måtte vi lære oss hvordan vi skulle komme oss til start. Her skulle vi nemlig krysse hele det grønne arealet og noen all weatherbaner og det var ikke opplagt hvor vi skulle gå. Starteren ba oss ta det rolig til start, gjerne trave det meste av veien, da det var et helt åpent område som hestene lett tente på og dro av gårde. Da vi endelig kom bort til startstedet hadde vi gått i 15 minutter! Snakk om avstand! Løpet skulle gå på gresset over 2400 meter, hvilket kun utgjorde en sving. Banen var enorm og formet som en U, så ingen løp gikk med mer enn en sving.  Banen var kun oppmerket av en innerrail, så her var det bare å håpe at hesten ikke ville henge utover - da ville det bære ut over alle vidder og ende til skogs. Til tross for at det hadde regnet flere dager i trekk var gresset nesten ikke bløtt. Imponerende! Vi fikk høre at det gikk en elv under hele banen som alt vannet ble trukket ned til. Det tok oss totalt 50 minutter å gå banen, men for et inntrykk den hadde gitt oss. Den var som en enorm uendelig grønn, jevn eng. Snakk om drømmebane!

Treningsbane på gresset

Treningsbane på all weather-underlag.

Vi er kommet oss ut på bortre langside og begynner å gå banen.

Banen har kun en innerrail! Startboksen blir liten i denne sammenheng.

Vi er klare for å ri på The Curragh!

Banen fortsetter uten ytterrail med en svak sving over en lang distanse.

"Endelig" når vi oppløpet. Tribunen ses i det fjerne.

Banen har både et langt, rett strekk og sving.

Tilbake til jockeyrommet fikk jeg rideordre over telefon da treneren min ikke ville være tilstede under løpet. Jeg fikk beskjed om at Jigalo var en grei, men litt sær hest å ri i løp. Jeg skulle ligge som 3-4 hest i det 8 hesters store feltet og late som om det var han som dro av gårde med meg. Han var rukket å bli 8 år og en liten luring, så han måtte tro han hadde kontrollen. Samtidig likte han best å ligge på utsiden av feltet. Dette var litt synd da banen svingte store deler av veien og jeg derfor ville tape mark hele veien rundt. På oppløpet skulle jeg bare pushe da han ikke likte pisken og ville stoppe hvis jeg brukte den. I paddocken ville han hoppe og bukke litt, men jeg skulle bare sitte på og late som ingen ting. Ja, ja tenkte jeg - litt av en hest, men jeg måtte bare gjøre så godt som mulig ut fra all denne informasjonen.

Rett før vi skulle ri opplevde Tina det marerittet jeg opplevde i Belgia ? hesten hennes ble strøket da den hadde skadet seg på transporten til banen. Veldig surt, men det er dessverre sånn som skjer. Det var heller ingen reservehester i løpet da de så vidt hadde klart å få nok hester til oss Fegentrirytterne.

Vi gikk ut til visningspaddocken med vårt lands flagg og måtte ha oppstilling for bilder før vi satt oss på hestene. Fint skulle det være.

Parade med våre flagg.

Jigalo var en enorm hest og gikk pent og pyntelig rundt i paddocken. Det fortsatte han med da jeg satte meg opp, så da startet vi bedre en forventet. Av leieren fikk jeg beskjed om at han kom til å hoppe kraftig av ut på banen, men når han først var kommet ut ville han ikke pulle, så det var bare å sitte på og følge med. Da vi kom ut på banen travet han i gang for så å sette over i hack. Hittil var alle informasjoner jeg hadde fått om hesten feil, men det var i hvert fall til det mer positive.

Jeg får rideordre fra assisterende trener og eiere.

Jeg er kommet meg opp på Jigalo - utrolig nok uten stige.

Jigalo og jeg er klare for å gå ut i banen.

Alle kom seg vel til start; pent og pyntelig travende på rad og rekke, og vi var storfornøyde og stolte av oss selv. Jeg var en av de siste inn i boksene, men her var det bare å rygge ut igjen da startboksmannskapet hadde satt meg inn i feil boks. Vi hadde nemlig annet boksnummer enn  startnummer, så det er litt lettere å gå i surr. Jigalo var i hvert fall grei så han bare rygget ut igjen og gikk inn i boksen ved siden av.

Alle hestene var i boksene og starten gikk. Hesten til nederlandske Jadey så jeg løp av gårde med henne med det samme starten gikk selv om hun er en sterk rytter. Det tenkte jeg at gikk altfor fort så jeg måtte heller holde meg sammen med resten av feltet. Jeg ble liggende som 3. hest på utsiden av nr.2. Jadey fikk hele 100 meter på et tidspunkt, men vi alle tenkte at det umulig kunne holde helt hjem. Ut på oppløpet, som var 600 meter langt, begynte vi andre å sette fart på hestene våres og vi nærmet oss Jadey. Jeg gikk raskt forbi hesten som hadde ligget som nr. 2 og Jigalo svarte opp alle angrep som kom bakfra. Det var fortsatt langt frem til Jadey og jeg innså etter hvert at jeg kjempet om en 2. plass. På de siste meterne kom tyske Berit flyvende og slo oss med et hode ? igjen, akkurat som i Deauville i Frankrike. Utrolig surt, men jeg hadde i hvert fall fått en trippelplassering og 8 poeng i bagasjen samt at jeg tok meg opp på en 3. plass sammenlagt bak Tina og Berit. Etter løpet bar det direkte til flyplassen for å nå det siste flyet hjem.

Premieutdeling og sermoni etter løpet.

Jadey er storfornøyd med sin seier og sine fine premier; smykke og øredobber.

I etterkant skulle jeg nok fulgt med Jadey da hun gikk fra starten da hovedfeltet endte med å gå for langsomt, men det eneste jeg kan gjøre med det nå er å lære av det til neste gang noe lignende skjer. Uansett hadde jeg ridd på en fantastisk bane ? jeg hadde faktisk ridd på de evige grønne enger! For en opplevelse.

Storløpet for dagen går i mål; et G3-løp for 2-åringer.

Helgen etter Køln var det allerede klart for neste destinasjon, Deauville,  et av galoppsportens mekkaer. Å få komme hit å ri løp var helt fantastisk! De syv rytterne som lå øverst i sammendraget etter løpet i Nottingham i starten av juli var invitert, og på den tiden lå jeg på en tredjeplass. De fem første på listen etter Køln var garantert et ritt, og da var jeg heldig at jeg lå på delt 5.plass med Berit.

Jeg ankom Paris fredag kveld og tok inn på et hotell i Paris sammen med svenske Christopher Roberts. Gutta skulle også ri to løp; ett flatløp i Deauville og ett steeplechase i Clairfontaine. Vi skulle bli hentet lørdag morgen på hotellet for å bli kjørt til Deauville som ligger to timer nord for Paris på Frankrikes nordlige kyst.

Deauville var en enormt koselig by, en skikkelig ferieby. Det var nydelige strender med strandrestauranter, en koselig havn med mange seilbåter, flotte hoteller, casioner og ikke minst en gigantisk galoppbane. Her kunne jeg godt vært mer enn en helg! Vi ble innlosjert på byens flotteste hotell, et femstjerners hotell rett ved vannet. I tillegg var jeg så heldig å få et hjørnerom med utsikt over vannet sammen med tyske Berit.

Hotellet vi boddet på.

Vi fikk oss en tur ned til stranden og spiste lunsj før vi dro til galoppbanen som lå 10 minutters gange fra hotellet. Løpet vi skulle ri lørdag var 2400 meter på polytracken. Polytracken lå innenfor gressbanen, men var likevel 2000 meter lang med 500 meter langsider og brede svinger. Polytracken har en gyngende konsistens, er helt flat og gir ingen sprut. Et utrolig behagelig underlag å ri på. 

Svenskene koser seg med lunsj på stranden; Christoffer Roberts og Tina Henriksson.

Promenaden i Deauville

Tribunen i Deauville

Banen i Deauville med 1600 meter rett strekning på gresset.

Svenske Tina, nederlandske Jadey og amerikanske Gina er klar for løp. Gina var i Deauville for å ri et "World Cup of Nation"-løp, også arrangert av Fegentri.

Hesten jeg skulle ri var en 5 år gammel vallak, Ladoga Danon, som i sin nest siste start hadde en 2. plass i et amatørløp over samme distanse. I sin siste start var den ingen steder. Jeg fikk rideordre av en jockeyagent som kjente treneren da treneren ikke kunne et ord engelsk. Hesten var en veldig grei hest som skulle til front. Kom den til front ville den slappe av og jeg kunne prøve å styre tempoet i løpet så det ikke gikk for fort. Den var en fighter og ville da gå bra på oppløpet. Hesten var, som han hadde sagt, veldig grei og vi kom oss fint til start og inn i startboksen. Starten gikk og den var raskt ute. Jeg trengte ikke være mye på den for at den skulle ta fronten. Jeg fikk en hest på utsiden av meg, dog fire lengder lenger ute, så i svingen falt den lenger bakover. Ladoga Danon begynte å slappe av og som planlagt kunne jeg sitte og styre tempoet ingen andre ville til front. Ut av svingen begynte jeg å smatte litt på den og den akselererte med det samme. Ut på oppløpet kom likevel svenske Tina forbi meg da det var ca. 300 meter igjen, men Ladoga Danon kjempet og ga seg ikke. Vi lå en halvlengde bak henne oppover oppløpet og på et tidspunkt var vi på siden av henne igjen, men hennes hest svarte opp. Dessverre kom også tyske Berits hest flyvende de siste 50 meterne og knep 2. plassen med hode og hun hadde kun hode frem til Tina. Snakk om tett finish! Det var litt surt å bli tredje når den hadde kjempet så godt hele veien, men heldigvis var treneren og jockeyagenten storfornøyde. Jeg hadde ridd helt etter rideordre og det var ikke så ofte hesten kom på trippelen. Jockeyagenten sa at sånn som jeg red kunne han lett skaffe meg ritt i andre amatørløp også det var jo helt fantastisk! Jeg fikk hans kort og kan i hvert fall bruke hans hjelp når jeg forhåpentligvis skal tilbake neste år. I dette lørdagsløpet er det trekning av hestene, men i løpet om søndagen gjelder det nemlig å kjenne noen for å få ritt.

Den tette oppløpskampen. Jeg på innerrail med svart lue blir nr. 3, Tina i midten vinner og Berit ytterst i brunt blir nr. 2.

En glad Tina i vinnerpaddocken med trener og hest.

Premieutdelingen var en stor sermoni.

Lørdag kveld var det stor gallamiddag på hotellet med den franske jockeyklubben, amatørklubben, trenere, ryttere etc. Her var det fem retters middag kombinert med premieutdeling fra dagens løp.

I hagen på hotellet til velkomstdrikk til gallamiddagen. Rachel - England, Gina - USA, Jadey - Nederland, meg, Sarah - Sveits og Tina - Sverige.

Søndag var det klart for løp igjen etter en herlig frokost på luksushotellet. Nå var distansen 1900 meter og jeg skulle ri en hoppe, Lisselan Tigress, for treneren Bidgood, som Cathrine Fortune kjenner og hadde anbefalt meg til. Verken den sveitsiske eller den tyske rytteren fikk ritt i dette løpet, så her var jeg kjempeheldig. Tusen takk, Cathrine! Jeg fikk beskjed om at hesten var en veldig god hest. Den løp fra alle andre i trening. Den hadde hatt et problem, men de mente de hadde løst dette problemet nå. Hun ba meg sitte ca. midt i feltet i hvert fall ikke lenger bak. Den kunne være litt lat så jeg måtte begynne å få den i gang i midten av svingen. Engelske Rachel skulle også ri for Bidgood, men hun fikk litt annen beskjed. Hesten var ikke så god og den kunne være litt dum bak og i startboksene, så hun skulle bare snakke rolig til den.

Vel fremme ved startboksene ville først ikke Rachels hest inn i boksene. Hun ba om å få komme sent inn siden den ville være litt dum, men det ville de ikke høre på. Jeg kom inn i boksen ved siden av henne og på andre siden stod Tina. Rachel satt og niholdt i øret på sin hest for at den i det hele tatt skulle stå på fire bein. Tilslutt gikk ikke det lenger og hesten steilet rett opp og fikk sitt ene forben over i boksen hvor Tina satt. Samtidig stod startboksmannskapet og holdt ryggen på Rachel som satt i en 90 graders vinkel. Det var ganske så dramatisk og tilslutt fikk de heldigvis i hvert fall dratt Rachel av hesten. Nå var det verre med Tina som hadde et panisk forben sittende fast inne hos seg. De fikk tilslutt rygget Tina ut og fikk løsnet beinet fra Tinas boks. Min hest stod heldigvis bom stille på den andre siden hele tiden. Da hesten til Rachel endelig var ute av boksene brukte veterinæren fem minutter på å vurdere om den kunne starte. Rachel hadde fått klemt låret, men var likevel klar til å ri. Vi andre stod fortsatt i boksene i 30 grader og stekende sol. Det ble besluttet at hesten skulle starte, hvilket for oss andre var helt galt da vi tydelig kunne se den var halt. Nå kom den i hvert fall rett inn i boksen og starten gikk før den fikk gjort noe mer.

Jeg hadde et utvendig startspor og med starten 100 meter før første sving ble det yttersving på meg. At hesten skulle være lat var helt feil. Den pullet armene av meg, og det gjorde Tina sin også så vi fly upsides sammen med en tredje fransk rytter oppover bortre langside. Ingen av oss klarte å legge hesten sin inn, så inn i siste sving valgte jeg heller å legge meg foran de andre istedenfor å få enda en sving i tredjespor. Nå slappet hun mer av og var likevel godt på bittet. 300 meter igjen begynte det dog å dabbe litt av og den bakre delen av feltet tok meg igjen og forsvant. Vi kom inn på en 5. plass, med åtte lengder frem til vinneren, som var den franske Fegentrirytteren, Delphine. De tre andre foran meg var også franske ryttere og de to neste bak meg igjen var også franske ? ergo var jeg beste utenlandske rytter i dette løpet og det var jeg godt fornøyd med. Bidgood var godt fornøyd med løpet og var enig med meg at 1600 meter nesten gang ville være mye bedre. Hun var også glad for å se at hesten nå pullet istedenfor å være lat, så da hadde de nok for orden på helseproblemene til hesten.

Om kvelden var det middag oppe på en bakketopp på et annet 5 stjerners hotell med utsikt over byen - en super avslutning på noen flotte dager i Deauville. Jeg kan ikke vente til å komme tilbake til neste år.

Utsikt over Deauville

The Scandies holder sammen

Lørdag 24. juni ble jeg kjørt av min kjæreste Jonas (og nå forlovede :) til Nice flyplass for å fly til Køln hvor det ble avholdt to Fegentriløp, et araberløp og et fullblodsløp, om søndagen.

Da jeg kom frem til hotellet tok jeg meg en løpetur for å være sikker på at jeg klarte å ri 58kg dagen etterpå. Samtidig var det en god måte å se byen på. Hotellet hadde fem stjerner og var et skikkelig luksushotell. Herlig! Om kvelden var det middag med alle jentene på en fin, italiensk restaurant før vi hoppet tidlig til sengs for å være klar til løp dagen etter.

En bro i Køln stappfull av hengelåser med kjærlighetsmeldinger. Det passet fint som stopp på løpeturen for nyforlovede Victoria. :)






Utsikt fra broen over Køln.



Domkirken i Køln


Det pissregnet, men løpeturen var god sightseeing likevel. Her ved domkriken.


Vi spiser på italiensk restaurant med generalsekretæren i Fegentri, Susanna Santesson, som også var vert for oss da hun er tysk.


Susanna og meg


Jeg viser frem forlovelsesringen min. :)

Galoppbanen i Køln var utrolig fin og stor. Gressbanen var bred og helt jevn, og selv om det hadde styrtregnet i to dager var den ikke altfor bløt, i hvert fall ikke i forhold til Øvrevoll. Mange av de andre rytterne klagde på banen, men da kunne de jo bare glede seg til å ri på Øvrevoll og Klampenborg.

Vi skulle ri arabere i det første løpet over 1400 meter gress. Her satt jeg på en 5 år gammel vallak, Badjy, som kun hadde startet tre ganger i sitt liv, og det var 11 måneder siden siste start. Siden den gang hadde den flyttet fra Frankrike til Tyskland og byttet trener. Treneren mente nå at den var mye bedre enn papiret tilsa og at den slo mange av hans andre hester i trening. Da jeg kom ut i visningspaddocken var det første han sa til meg at jeg måtte cantre sist til start da hesten pullet mye. Jeg måtte hacke og eventuelt ta den ned i trav hvis den ble for hissig. Det er nemlig ikke lov å leie hester til start i Tyskland, så her var det bare å finne frem turbokreftene og den beste teknikken. Dette var jo en god start, tenkte jeg! I løpet skulle jeg ligge som første/andre hest og ha den godt på bittet hvilket treneren mente ikke kom til å bli et problem da den ville pulle. Den tyske rytteren, Berit, skulle også ri en hest fra samme trener, som var storfavoritt, og hun skulle ligge rett bak meg.

Vi kommer ut i visningspaddocken for å ri araberhestene.

Tyske Berit og meg som red for samme trener.

Alle får rideordre av sine trenere. Berit og jeg til høyre.

Leieren av hesten sa også til meg at jeg måtte sist ut fordi hesten pullet så mye, så jeg begynte virkelig å lure på hvilket dyr jeg satt på. Badjy stresset i vei rundt i paddocken , men ute på banen fikk jeg travet den i gang før vi hacket rolig til start uten noe tegn til at den skulle pulle. Puh, da var ikke det noe problem i hvert fall. Ved starten falt den sveitsiske rytteren av da hesten hennes skvatt til da den kom borti railen. Den tok seg en runde rundt banen på egenhånd og i mellomtiden falt den nederlandske rytteren av for hesten hennes ble hissig av å vente. Samtidig styrtregnet det. For en start! Heldigvis ble ingen skadet og alle kunne stille til start.

Jeg får de siste instruksene fra treneren min før jeg går ut i banen.


Badjy og meg på vei til start helt alene etter de andre har cantret av gårde...



... og det går heldigvis veldig fint.

Da starten gikk stod både min og Berits hest litt igjen, og vi som skulle til tet! Jeg fikk Badjy opp på en 3-4 posisjon, men måtte være etter han for å få det til. Jeg ble liggende i tredje spor rundt svingen. På oppløpet løp de fleste fra oss, men mot slutten så det ut som jeg kunne nå en 5. plass da en av hestene foran nesten rygget. Vi klarte det akkurat ikke og var slått med hals til 5. plassen. Uansett var vi bare fire lengder fra vinneren, som ble Berit, tross den dårlige starten. Eierne og trenerne var derfor kjempefornøyde da det var det beste Badjy noen gang hadde gjort. Jeg sa at litt lenger distanse nok var å foretrekke så hesten kunne få gå på bittet istedenfor at man måtte være på den hele veien. Dette var de enige i og ville starte den neste gang over 1700 meter. (Det stemte fint for dette løpet vant den.)

Feltet på oppløpet. Jeg i midten et stykke bak teten hvor Berit vinner nest ytterst til høyre.

En strålende glad Berit på vei i vinnerpaddocken

Fullblodsløpet, som gikk bare 1,5 time senere, var veldig åpent. Det var et handicapløp hvor mange av hestene hadde vist form de siste løpene. Min hest, Call For Liberty, bar toppvekt på 68kg og hadde vært i pengene de siste gangene. Da jeg kom ut i visningspaddocken var det en horde av eiere som stod og ventet på meg sammen med treneren og en tolk. Treneren kunne nemlig nesten ikke engelsk. Jeg ble fortalt at Call For Liberty var veldig snill og jeg så den tusle rundt i paddocken (puh, tenkte jeg etter den stressede lille araberen). I løpet skulle jeg ligge som 5-6 hest og så skulle jeg ri uten å piske dem for mye på oppløpet. Det er lov til å piske syv ganger i Tyskland, men de ønsket ikke jeg skulle bruke den mer enn 3-4 ganger.

Oppstilling før fullblodsløpet. Det var mange ekstraryttere fra Tyskland for å ha nok rytterne til de 15 starterklærte hestene.

Jeg konsentrer meg om rideorderen fra treneren.

Jeg er storfornøyd etter å ha fått en grei hest i fullblodsløpet.

Call For Liberty var helt nydelig å ri. Vi cantret rolig og avslappet til start, den tuslet rundt bak startboksene og stod som en påle da den kom inn i startboksen. Jeg hadde startspor 2 hvilket var godt med en felt på 15 hester.

Starten gikk og den hoppet litt sent av. Heldigvis fikk jeg den raskt opp i posisjon og inn i svingen lå jeg på innerrail som 6-7 hest. Hesten pullet, men jeg var helt lukket inne, så det var bare å sitte og niholde den så den ikke skulle løpe i bena på hesten foran. Jeg satt i hele svingen bare å ventet på åpningen som ville komme ved railen ut på oppløpet. Her gikk nemlig railen inn 3-4 meter, populært kaldt falsk rail. Hesten foran meg begynte nesten å rygge så det var i grevens tid at åpningen på innerrailen kom og jeg fikk dratt hesten min innover.  Nå var det langt til fronten, men hesten hadde fått klar bane og to piskeslag i rompa ? den fløy! Vi plukket hester på hester og da det var 100 meter igjen begynte jeg å håpe på en 4. plass. Men den hadde enda et gir og 10 meter før mål fikk den kastet hodet foran to hester til og vi endte på en 2. plass, kun ¾ lengde bak vinneren. Snakk om speed! Dette er en av de morsomste løpene jeg har ridd. Å sitte på en hest som er så ivrig og som har en sånn speed hører til sjeldenhetene. Eierne og treneren var storfornøyde! Det gjorde meg bare enda gladere. Det er så godt å komme inn til fornøyde folk. Treneren trener også tre hester i Istanbul i Tyrkia og sa han ville starte en hest for meg i et av løpene når vi skal dit med Fegentri i september. Det er nemlig ikke overalt de trekker hester, det hører nesten til sjeldenhetene at det er trekning, dessverre. Da er det i hvert fall godt å ha skaffet seg noen kontakter.

Jeg tar 2.plass på Call for Liberty innvendig ved railen.


Jeg er storfornøyd med hesten når jeg rapporterer til trenerens kone.


Premieutdeling


Tina og jeg på premieutdeling.

Begge løpene kan ses på Fegentris hjemmeside:
http://www.fegentri.com/fegentri-ladies-races-in-cologne-on-july-24th-2011-videos.html


Hjemturen gikk ikke helt etter planen. Direkte etter løpet ble jeg kjørt til flyplassen for å fly med Air Berlin via Berlin hjem til Oslo for å nå jobben mandag morgen ? første dag etter ferien. Flyet ble så forsinket fra Køln at flyet til Oslo lettet da jeg landet i Berlin. Det ble en ufrivillig overnatting på et flyplasshotell og hjemmekontor på hotellet og flyet da det første flyet jeg kunne ta ikke gikk før kl. 13 dagen etter! Grrr!!

Vel hjemme mandag ettermiddag bar det rett ned til Oslo Rådhus sammen med Thea for å være med i minnemarkeringen av bombingen av regjeringskvartalet og skytingen på Utøya. For en tragedie! Helt horribelt. Det var godt å komme hjem og føle at man kunne vise sin sympati til de pårørende. Det ble en flott kveld i Oslo sentrum med en stemning jeg tror vi aldri vil oppleve igjen; 200.000 mennesker samlet tett i tett i Oslos gater, helt stille og så utrolig vennlig med hverandre.

9. juli var det Sveriges tur til å avholde Fegentri for jentene. Vi skulle ri to løp på Gøteborg galoppbane. På denne turen var jeg så heldig å få med meg Thea (Hofossæter). Hun skulle leie hest for Wido Neuroth i ett av løpene og vi fant da ut at hun likeså godt kunne være med på hele Fegentriprogrammet. Det var heldigvis i orden for den svenske amatørrytterklubben, ARK. Det var koselig å få en jentehelg med henne samtidig som hun da tok masse fine bilder av oss da vi red. (De fleste av bildene i dette innlegget er tatt av henne.)

Vi tok bussen lørdag formiddag til Gøteborg for å få med oss middag og berg- og dalbaner i Liseberg sammen med de andre Fegentrijentene og personer fra styret i ARK lørdag kveld. Det var en kjempehyggelig og morsom opplevelse. Alle fant frem barnet i seg.

Franske Delphine og irske Kate er klar for berg- og dalbaner!


Thea, meg og sveitsiske Sarah på middag på en spøkelsesrestaurant.

Søndag var det klart for løp. Det første løpet gikk over 2400 meter og jeg skulle ri hesten Jackie Ant. Ingen av hestene i løpet hadde noen resultater å vise til bortsett fra et par stykker, så her var løpet åpent. Det andre løpet gikk over 1400 meter hvor det var 4-5 hester som skilte seg ut med en sjanse i forhold til resten av feltet, deriblant hesten jeg skulle ri, Mr. Timberlake.

Vi går banen i Gøteborg, som var veldig bløt for dagen.

Jackie Ant var en ivrig liten hoppe som hadde det veldig travelt hele tiden bortsett fra i selve løpet, dessverre. Rideordren var kun at jeg ikke skulle være for mye med fra start for da var det en sjanse for at hun hadde litt speed tilslutt. Hun hoppet godt ut av boksene og var litt for godt med, så etter første sving fikk jeg lagt henne litt lenger bak. Der lå vi til oppløpet og den speeden jeg håpet hun skulle ha, fantes ikke. Hun nærmet seg klyngen av hester mot mål, men det var ikke fort nok og vi endte på en 8. plass. Favoritten, Irish Lad, med den italienske rytteren vant foran Ominsky med den franske rytteren. Dette var den italienske rytterens første seier i Fegentrisammenheng, så det var veldig hyggelig.

Vi stiller opp for fotografen sammen med ARK formann, Hans Engblom, og presidenten for Fegentri, Nathalie Bélinguier.

Ivrige Jackie Ant på vei til start...

Feltet første gang forbi mål. Tina Henriksson leder an.


Jessica fra Italia og Irish Lad leder stort...


... og vinner lett.

Mr. Timberlake var rake motsetningen av Jackie Ant. Han var rolig før start, cantret rolig til start og tok livet veldig med ro inntil startboksene gikk opp. Da fløy han! Jeg hadde fått beskjed om at han var veldig startrask, men at jeg ikke skulle la han gå helt i front for da ville han brenne kruttet for fort. Jeg fikk derfor lagt han rett bak teten og vi fikk en fin sving på innerrail. Ut på det lange oppløpet ventet jeg litt før jeg begynte å ri da han fortsatt var godt gående. Jeg var ?fanget? på innerrail, hvor banen var tyngst, men her fikk han i hvert fall fritt spor. Han likte nemlig ikke å være i for tett klynge med andre hester. Han svarte godt da jeg begynte å ri og holdt følge med hestene som lå en lengde foran og de som kom opp på siden. Det var nok likevel i lengste laget for ham og han slet med å holde farten siste 100 meter. Vi endte tilslutt på en 5. plass, kun slått med hals til 4. plassen. Uansett en herlig hest å ri. Tina fra Sverige vant på Walnut Lodge som hun er medeier på. Norsksvenske Mette Kjelsli, som ikke samler poeng, ble nr. 2 og den italienske rytteren ble nr. 3 som da var den rytteren som samlet mest poeng denne dagen.

Mr. Timberlake og jeg er klar for 1400 meter gress.


Mr. Timberlake og jeg innerst ved rail. Tina Henriksson vinner på sin egen Walnut Lodge.


Mr. Timberlake og jeg skjærer mållinjen som femte.

Etter løpene bar det rett til togstasjonen hvor jeg skulle ta toget til København. Morgenen etter gikk nemlig turen fra København til Nice i Frankrike for to ukers ferie innimellom alle Fegentriturene.

Nottingham Racecourse

2. juli var det igjen Fegentriløp - denne gang i Nottingham, England. Landet er en av de største land innenfor galoppsporten, så å bli invitert hit og få ri på en engelsk bane var stort.

Turen startet allerede kl. 04.00 på Flybussekspressens holdeplass på Majorstua. Herfra hadde jeg en 10 timers lang reise til hotellet utenfor Nottingham som inkluderte en buss, to fly, to tog, en taxi og en del venting. Vel fremme på hotellet fikk jeg heldigvis to timers hvile før det bar ut til galoppbanen.

Vi skulle ri i første løp, men allerede da vi kom 1,5 time før løpet strømmet det folk til banen. Det var Ladies' night - en stor dag på galoppbanen, og alle var dresset opp med flotte kjoler, dresser og hatter samtidig som solen skinte. Det var ren Derbystemning.

Hattekonkurranse for kvinner på Ladies' night

Vi startet med å gå den 2000 meter lange gressbanen. Vi skulle ri 1800 meter hvilket gjorde at vi kun skulle ri en sving da banen hadde 800 meter langsider og krappe, korte svinger. Det var også en liten "sving" på bortre langside og i den krappe svingen inn på oppløpet hellet banen innover som en racerbane. Her var det viktig å holde fast i hestene og hjelpe dem godt rundt svingen så de på innerrail ikke ble skvist. Baneunderlaget var til gjengjeld helt fantastisk. Gresset var helt jevn uten noen huller. De hadde også preparert gresset så det var et mønster av en meter brede striper rundt hele banen, akkurat som på en fotballbane. Imponerende!

 
Banen: Vi startet ved 1m 1f 213yds og kort etter dette kommer den lille "svingen" på bortre langside. WP er mål.


Vi går banen - her på bortre langside. Legg merke til stripemønsteret i gresset!

Oppløpet på 800 meter

Oppløpet sett fra mål - her synes stripemønsteret i gresset godt.

Tribunene og målområdet som var stappfulle da vårt løp gikk

Tilbake i jockeyrommet fikk vi vite at Rachel, den engelske fegentrirytteren, var dratt i raseri fra banen da hun ikke fikk ri i løpet. I England skal man fornye sin lisens innen hver 30. juni hvert år, og den var ikke gått igjennom hos lisenskomiteen av en eller annen grunn. Utrolig leit for Rachel, men det var ikke noe å gjøre. Ellers var det bare 50 minutter til løpet så vi stresset rundt for å få alt utstyret klart sammen med hver vår valet, finne riktige drakter og trenere til å gi salene til osv. 30 minutter før løpet måtte vi også skru av mobiltelefonene. Det var ikke lov å ha dem på for å unngå at man ga "last minute" tips til spillere.

Så var det klart for løp. Rundt visningspaddocken var det mange tilskuere og tribunene ut mot banen var stappfulle av mennesker selv om det var første løp. For en stemning! Hesten jeg skulle ri var en liten hoppe på 5 år, Chantilly Dancer. Hun var nest minst betrodd av bookmakerne i det 10 hesters store feltet og hadde ikke de beste resultatene å vise til. På 24 starter hadde hun vunnet en gang i 2009 og hadde en 3.plass i sin nest siste start. 3.plassen hadde hun fått på samme distanse som vi skulle ri, så jeg hadde et lite håp. Av assisterende trener fikk jeg beskjed om at det var en søt hest som kunne pulle noe til start og i løpet skulle jeg holde henne i øverste del av feltet, men ikke i front. Chantilly Dancer cantret fint til start, skrittet rolig rundt bak boksene og i startboksen stod hun helt i ro.

Jeg cantrer til start på Chantilly Dancer

Starten gikk og alle ville tydeligvis ha innerrail og ligge godt med fremme. Chantilly Dancer hoppet ikke så raskt ut av boksene og vi ble liggende midt i feltet, litt lenger bak enn ønsket. Likevel viste det seg å være smart å ikke være med på startrushet da det oppstod trengsel da alle ville på innerrail rett etter start pga. den lille svingen på borte langside. Rett foran meg ble hester skvist inn i railen og hverandre, og flere tapte mange lengder. Jeg fikk ligge uforstyrret bak denne klyngen i andre spor. Chantilly Dancer var godt på bittet og jeg måtte holde godt i henne for at hun ikke skulle løpe inn i hestene foran. Rett før svingen inn på oppløpet la Berit, den tyske rytteren, seg rett inn foran meg uten å se seg for. Jeg måtte dra hardt tilbake og mistet posisjonen min inn i svingen så jeg lå den i siste delen av feltet. Det ble også mye trengsel i svingen blant de forrerste hestene og flere av hestene på innerrail ble skvist inn i railen fordi de i andre og tredje spor ikke holdt godt nok i sine hester. Det var et forferdelig syn og her var det bare å holde avstand og håpe på at ingen hester snublet - da ville jeg havnet rett oppi dem. Det gikk heldigvis bra og ut på det 800 meter lange oppløpet dro jeg Chantilly Dancer litt utover i banen for å få fri bane. Flere av rytterne begynte å ri på sine hester allerede her, men jeg prøvde å sitte med is i magen og vente til det var minst 3 furlongs igjen (600 meter). Det var langt frem til de fremste ved 3 furlongs, men det var likevel langt hjem og hesten foran begynte å trøttne til. Jeg fikk en god fight med hesten til Jessica, den italienske rytteren, og sammen fightet de to hestene våres seg forbi en etter en hest på utsiden av feltet. Her var banen også best, så vi tjente nok på å gå her ute.

Oppover oppløpet: Jeg på Chantilly Dancer ytterst i rød drakt. Jessica ved siden av meg i blå drakt.

Ved 1 furlong-merket begynte jeg å ane muligheten for en 5.plass, men med et siste piskeslag på rompa fant Chantilly Dancer et siste gir og passerte enda noen hester. Som speakeren sa: "Chantilly Dancer is flying on the outside". Folkemengden brølte mens vi nærmet oss mållinjen og det ga en enorm energi til å gi det siste. Vi hadde hele veien ligget et hode bak Jessica og hennes hest, men 20 meter fra mål kom vi foran dem også og klarte en 2. plass! Publikum fortsatte å rope, og det var et øyeblikk jeg aldri kommer til å glemme. Vinneren ledet hele løpet og var 4 lengder foran i mål, så den var det ikke noe å gjøre med. Jeg var storfornøyd, speielt da hun som red vinneren var en engelsk rytter som ikke samler poeng i Fegentrisammenheng. Jeg var da den Fegentrirytteren som fikk mest poeng. Jessica ble nr. 3, så vi var storfornøyd med "samarbeidet" på oppløpet.

Vinneren: Back to Paris med engelsk rytter som ikke er med i Fegentri - de engelske rytterne har litt annen stil enn i resten av Europa!

Vi samles i vinnerpaddocken etter løpet for premieutdeling.

Susanna, visepresident i Fegentri, fant en fancy, utstilt bil på galoppbanen som matchet klærne hennes.

Det var en sinnsyk opplevelse å ri foran så mange mennesker! Når jeg tenker på det i ettertid får jeg helt gåsehud - det brølet som stod mot oss nedover oppløpet og da vi krysset mållinjen er helt ubeskrivelig - det er bare noe man drømmer om etter å ha lest om det i Wendybøker fra Pennyklubben da man var liten. :)

Etter løpet fikk vi se et par løp før vi dro til å hotellet for en god middag med presidenten og visepresidenten for den engelske amatørrytterklubben og Susanna, visepresidenten for Fegentri.

Middag på hotellet. Her sammen med en av de engelske rytterne og Jessica fra Italia.

Søndag gikk med til hjemreise - heldigvis med kun en taxi, et direktefly og flybuss denne gang. Tross all reisetiden var det alt verdt for de 2 minuttene og 15 sekundene løpet tok! 

Den dårlige oppførselen til den engelske rytteren da hun fikk vite hun ikke fikk ri i løpet medførte at hun nå ikke får ri flere Fegentriløp. Det er bestemt av den engelske amatørrytterklubben. Det er veldig synd, men Fegentri handler ikke bare om å ri løp. Det handler også om å te seg riktig og representere landet sitt på en god måte. Det er derfor "Elegance" er en av de tre grunnpunktene for Fegentri. Da tillatter hverken medlemslandenes amatørklubber eller Fegentriadministrasjonen en dårlig oppførsel.

Med den Engelske rytteren ute av Fegentri og med denne 2. plassen tok jeg meg opp til en 3. plass sammenlagt i Fegentri. To løp før dette lå jeg på en 9.plass, så det er fortsatt veldig jevnt og alt kan skje med mange løp igjen før sesongen avsluttes på Mauritius i desember. Det er blant annet Fegentriløp nesten hver helg i juli: Sverige, Tyskland, Frankrike og Irland. Torsdag 11. august er det Øvrevolls tur til å avholde Fegentriløp både for guttene og jentene.

/ Victoria - som igjen har opplevd en stor drøm :)

Løpet kan ses her, midt på siden:
http://www.fegentri.com/category/photos-videos/ladies-photos-videos-2



Torsdag 9. juni hadde jeg ventet lenge på - det var avreisedag til en av de største destinasjonene i Fegentrisammenheng, USA! Jeg var utrolig takknemlig for å bli invitert til å ri der da det bare var seks av i alt 11 ryttere som ble invitert. Kofferten var proppet med klær og rideutstyr og jeg var klar for en uke på den andre siden av Atlantern.

Den svenske rytteren, Tina Henriksson, møtte meg på flyplassen og sammen fløy vi via London til Philadelphia. Vi landet sent torsdag kveld, så det bar rett i seng for å prøve og slippe for jet lag'en. Hotellet vi bodde på var et av de bedre, Sheraton Suites, i en heller stusselig by, Wilmington i delstaten Delaware. Fredag morgen gikk med til en løpetur i en nærliggende park og en tusletur i hovedgaten. Vi skjønte fort at det ikke var den tryggeste byen å spasere rundt i, men resepsjonistene på hotellet sa ingen ting da vi spurte om løperuter og sightseeing, så vi tenkte det ikke kunne være så ille.

Allerede fredag ettermiddag var det klart for løp. Vi ble hentet i god tid før løpene da banen vi skulle ri på, Penn National, lå et stykke unna. To eldre amatørfanaster Don og Duncan arrangerte oppholdet, og det var også de som kjørte oss over alt med god hjelp fra Duncans kone. Etter 2,5 time dukket plutselig et stort anlegg opp midt i "bushen". Anlegget bestod både av en galoppbane og et stort casino. Vi brukte den første timen på å få amerikansk rytterlisens til alle rytterne hvor skjemaer skulle fylles ut og legeerklæringer måtte vises frem. Her skulle alle papirer være i orden før vi fikk lov til å sette oss på en hest.

Penn National galoppbane og casino

Deretter var det tid for å gå banen. Vi ble ledd av da vi spurte om vi kunne gå banen og de kommenterte "Isn't it just grass?". Nei, det er det ikke... og det skulle det vise seg at det heller absolutt ikke var! Vi skulle ri 1 mile (1600 meter) på gressbanen som lå på innsiden av sandbanen. Banen var ca. 1400m stor med brede svinger og kort oppløp. Vi så fort hvor hullete gresset var da vi begynte å gå nedover oppløpet - bedre ble det absolutt ikke i svingen og på borte langside var den direkte farlig med gigantiske hull som det ikke var gjort noe med siden forrige løpsdag og som nå var tørket helt opp. Hvis ingen hester snublet her ville det være et under. I USA går alle de store løpene på sand og hestene er avlet frem for å gå best på sand. Den løpsdagen vi skulle ri var det også bare vårt løp som gikk på gresset og vi fikk inntrykket av at det var ikke så farlig med oss amatørene, vi kunne ri på gresset. Det var nok også derfor de ikke gjorde noen innsats for å gjøre gresset bra etter hver endte løpsdag heller. Tina og jeg konkluderte med at det var mye bedre og tryggere å legge seg ut i 4-5 spor på langsiden for å unngå de værste hullene og ihvertfall ikke ligge helt på innerrail i svingene.

Vi går banen - her i tribunesvingen. Det høye gresset skjuler de store hullene.

Her skimtes de store hullene i gressbanen ut av svingen på oppløpet

Det var mye nytt ift. rutinene før og etter løpene i USA. Alle fikk sin egen "valet", en person som hjalp oss med å klargjøre alt utstyret. Det eneste vi skulle gjøre var å gi dem hjelm, briller og sal med stigbøyler, så ordnet de alt. Utrolig deilig. Vi trengte kun å kle på oss og så kom hjelm med hjelmtrekk og briller i retur. Sal med gjorter, salunderlag etc. ordnet de og tilpasset ift. vekten vi skulle ri. I USA red vi også med flagget vårt som draktfarger istedenfor hesteeiernes farger, hvilket var ekstra stas. Jeg følte virkelig at jeg var ute og representerte Norge.

Tina og jeg er klar til første løp i USA med flaggdraktene.

Vi gjør oss klar i jentegarderoben til løpet. De amerikanske jentene fikk sjokk da de hørte at vi ikke hadde valets i Europa og ihvertfall av at vi ikke ble fulgt til start av ponnier.

Jeg var satt opp på hesten Dance Faster som det siste året kun hadde gått hekkeløp og steeplechaseløp - dog med gode resultater. De siste to gangene var den blitt nr. 1 og nr. 2. Den var også tippet som tredjehest i programmet, men som min uflaks har herjet i det siste  med strøkne hester, var selvfølgelig denne hesten også strøket. Det var to reservehester i løpet og det ble da trukket om hvilken av disse to jeg skulle ri. Den ene var favoritt og den andre var en hest helt uten form. Så joda, da fikk jeg selvfølgelig den dårlige, Dollar Mountain.

Dollar Mountain var en stor og rolig vallak på 6 år. Når vi skulle sette oss opp på hestene ble alle satt inn i adskilte bokser og den som red nr. 1 begynte å sette seg opp før nr. 2 satt seg opp osv.  Deretter ble vi leid direkte ut mot banen hvor ryttere på ponnier ventet på oss for å leie oss til start. Først i skritt, så i trav og deretter en liten canter. Det var utrolig behagelig, spesielt siden min hest var så grei. Det var bare til å slappe av og la andre passe på hesten for deg. Innlastingen i startboksen gikk også radig unna. De begynte med nr. 1 og på under ett minutt var alle hestene inne i boksene med en startboksperson som satt inne i hver boks og holdt hestene. De slapp hestene først når starten gikk. Snakk om å bli passet på!

Starten gikk og jeg hadde startspor 11 med kun ca. 150 meter til første sving. Jeg hadde fått beskjed om å ligge bak teten og resten var opp til meg. Hesten var noe treg ut og kunne ikke følge teten, så vi ble liggende et stykke bak inn i første sving hvor flere hester lå utenpå hverandre. Det resulterte i en for vid sving og på bortre langside prøvde både Tina og jeg og ta oss forbi feltet litt lenger ute i banen som avtalt, men min hest klarte ikke å akselrere nok. Den byttet også bein flere ganger og hang da plutselig i flere galoppslag hver gang før den løp rett igjen. Det gjorde at jeg hadde mer en nok også bare å holde meg unna de andres hestebein. Inn i siste sving lå vi som noen av de siste og holdt denne plasseringen inn til mål til tross for i herdig ridning. Hesten var nok ikke helt i orden, og det viste seg også da jeg ga beskjed om det til leieren etterpå at de nok var klar over det på forhånd. Uansett hadde jeg ridd mitt første løp i USA og det var STORT! Den sveitsiske rytteren vant tredje Fegentriløp på rad, også denne gang på favoritten. Tyskland og England fulgte på de neste plassene. Resultatet ble offentliggjort og godkjent nesten med en gang etter løpet og før noen av oss rakk å komme av hestene. Det sitter nemlig en person på en ponni og venter et par hundre meter etter mål etter hvert løp. Er det ingen av rytterne som rapporterer til ham om sjeneringer eller andre hendelser som kan påvirke resultatet blir løpet godkjent med det samme. Dette for at spillerne raskt kan få resultatet og spille videre.

Vinneren, Sarah fra Sveits, i vinnerpaddocken. 

Etter løpet vasket valet'en min utstyret mitt og jeg hoppet i fintøyet for en rundvisning i casinoet hvor en del mennesker satt og spilte diverse spill og deretter var det middag med utsikt over banen så vi kunne se de resterende løpene. 

Casinoet under tribunen til galoppbanen.

Lørdag var fridag og vi hadde fått tilbud av å bli hentet kl. 7 om morgenen for å dra til et av verdens største treningssenter for galopphester, Fair Hill i delstaten Maryland, som kun lå 15 minutters kjøretur unna hotellet. Dette ville vi selvfølgelig alle være med på, og tre av oss kunne også få ri. Da det var flere som ikke ville ri meldte Tina og jeg raskt vår interesse. Vi ville ikke gå glipp av muligheten til å ri på et så stort og flott sted. Området var enormt og lå avsides og stille til. Det var hester over alt og alle trasket bare rolig av sted til og fra treningsbanen. Det var en investor som en gang startet byggingen av dette treningsstedet da han synes det var synd at hestene måtte stå på løpsbaner hvor det var mye mer stress, lyder og aktiviteter.


Vi er ankommet Fair Hill


Enorme sletter med hester i det fjerne - idyll!


En av stallene på Fair Hill


Hester på vei til trening på banen

Treningsbanen hadde flere typer underlag og var ca. 2000m stor. Bak treningsbanen lå også store arealer med bare gress og bakker hvor hestene kunne trenes. Med andre ord; treningsmulighetene var uendelige. Tina og jeg skulle få ri hos en trener som hadde startet opp bare et halvt år tidligere og hadde 12 hester. Tina var først ute på en 2-årig hoppe sammen med en av de andre rytterne på stallen. Stallen var bygget så man kunne sette seg opp inne i stallen på et skrittespor som gikk rundt alle boksene. Her var det stallmedarbeidere som salte opp hestene og leide dem noen runder på skrittesporet før rytterne satt seg opp og red ut. Når de var ferdig med å ri ble hestene også overtatt av en av stallmedarbeiderne. De vasket hestene og leide dem rundt på skrittesporet til de hadde pustet av og var tørre.


Tina har kommet seg på sin 2-åring og blir leid et par runder rundt på skrittesporet inne i stallen før hun rir ut.


Tina og Sully, en av treningsrytterne, på vei til galoppbanen.



Tina og Sully cantrer på den innerste banen som har et letter underlag som passer bedre til uferdige toåringer enn den tyngre sanden på banen utenfor.


Hestene skrittes tilbake til stallen

I mens var rytterne på plass på neste hest allerede inkludert meg som skulle med på neste lot. Jeg skulle ri en annen 2-årig hoppe sammen med to 2-årige hingster. Her var det bare å holde seg i god avstand bak dem. Treneren var med på sin ponni for å skille hingstene og hoppen frem og tilbake til banen. Vi travet en runde feil vei (ja, banen var så bred at det var ikke noe problem selv om andre galopperte riktig vei lengre inne) før vi snudde og cantret 3/4 runde for deretter å breeze halve svingen og oppløpet. En helt fantastisk opplevelse.


Så var det min tur til å ri på en fantastisk flott, sort 2-årig hoppe.


Vi stopper opp ute i sandbanen og lar hestene stå og titte før vi begynner å trave. Treneren sitter på ponnien som skiller min hoppe fra de to hingstene.


Treneren overvåker sine hester som trener


Vi har travet en runde og er snart klar for å vende om for å cantre


Søte, lille hoppen traver pent bak gutta


Vi breezer ut på oppløpet


Breeze


Breeze


Vi skritter tilbake med ponnien som lead samtidig som vi gir rapporter på hestene. Treneren var godt fornøyd med min hest som hadde jobbet veldig bra ift. tidligere breezer.


Vi skritter av banen mens eieren (bak hesten) vokter oss med falkeblikk

Deretter var vi med å se på treningen av stallens to beste hester i Clock Tower hvor treneren stod og tok tiden på dem. Her så vi mye alternativ trening også. Som regel trener de uten ponnier, men noen hester trenger ponnier i trening også - det kunne gjøres på forskjellige, kreative måter. Se bildene under!

Trenerens to beste hester breezer. Legg merke til hvor enorm banen er i bakgrunnen!

En hest mosjoneres uten rytter i bare grime sammen med ponni

Galopphest følges av ponni UTEN hodelag! Den styres kun med en halsering. Imponerende. (Bilde lånt av Sarah Leutweiler)

Resten av lørdagen gikk med til shopping på et kjøpesenter før det var middag på en lokal restaurant som viste løpene fra Belmont Park - en av USAs største galoppbaner som ligger rett utenfor New York. Det var Belmont Stakes (tilsvarende St. Leger) denne dagen så restauranten var stappfull av folk. Treneren, en eier og flere av treningsrytterne fra stallen vi hadde ridd hos om morgenen var med oss ut og spiste. Etter middagen tok de oss videre på bar. Det ble likevel en rolig kveld da vi skulle ri vårt andre løp dagen etter. Vi fikk dog ikke lov til å gå hjem alene fra baren som lå 300 meter fra hotellet da de mente byen var for farlig til det! Og jeg som hadde vært ute og løpt alene dagen før i parken...

Vi er klar til middag på en lokal restaurant - Cheeseburger in Paradise - ja, et harry sted!


Det er klart for Belmont Stakes og favoritten, Animal Kingdom, vises frem. Dette var også den lokale storfavoritten da den har sitt hjem på Fair Hill.


Jentene koser seg på Cheeseburger in Paradise


På bar med fv. Tres (treneren vi red for om morgenen), en smed, en treningsrytter og Tina.

Søndag morgen ble vi hentet av Don og Duncan igjen. Denne gang skulle vi til galoppbanen i delstaten Philadelphia, Parx Racing, som lå en time fra hotellet. De kunne meddele at pga. alt regnet som var kommet om natten var løpet vi skulle ri flyttet fra gress til sand, da de i USA raskt synes gresset blir for glatt å ri på når det har regnet. Det var veldig synd da det samtidig medførte at tre trenere hadde strøket hestene sine i løpet. Det var i utgangspunktet åtte hester i løpet så de to amerikanske jentene var snille og hoppe av sine hester for at to av Fegentrirytterne skulle få ri samtidig som den sveitsiske rytteren måtte stå over. Hennes hest var en av de strøkne og samtidig hadde hun allerede vunnet et løp i USA. Utrolig surt for henne.

Banen i Philadelphia hadde enda lengre svinger enn på Penn National med enda kortere langsider da banen her også var ca. 1400m. Sandbanen var blitt et stort gjørmehull etter alt regnet og ble beskrevet som "muddy". Vi skulle ri et maiden hoppeløp 3 år +. Alle satt på lite startede hester og løpet var veldig åpent. To dager tidligere hadde jeg mottatt en mail fra treneren jeg skulle ri for hvor han fortalte om hesten jeg skulle ri, Sometimes Not. Den hadde kun startet en gang tidligere, men hadde da vært positiv femte da den hadde stått igjen i starten, men kommet godt på oppløpet. Han mente jeg hadde en mye bedre sjanse enn hva papiret tilsa samtidig som han mente dens sjanser ville øke om løpet ble flyttet fra gress til sand hvis alt det regnet som var meldt kom. Jeg var jo derfor veldig positiv før løpet.


En "muddy track" på Parx Racing, Philadelphia


Tribunebygget



Det var lagt opp til piknikmuligheter, men det var ikke mange som benyttet seg av denne fasiliteten på denne regnværsdagen.

Vi fem resterende jentene fra Tyskland, Frankrike, Sveits, Sverige og Norge var klare i flaggfargene våres og gledet oss til å ri. Vi var igjen blitt passet på og vartet opp av hver vår valet og alle hadde utrustet seg med fem par briller. Havnet man bak i spruten ville man fort trenge dem. Den franske rytteren var nervøs for dette. Hun hadde aldri ridd løp på en sandbane før og aldri skiftet briller! Det var ihvertfall jeg vant til fra Øvrevoll.


Vi fem jentene kommer ned fra jockeyrommet og er klare til å finne hestene våres

Det stod jo nesten 'nervøse hester' i programmet når det var et maidenløp for hopper. Alle hestene trippet avgårde i visningpaddocken og stresset selv når vi ble tatt hånd om av ponniene. Ute på banen stivnet plutselig hesten til den tyske rytteren og før noen fikk gjort noe som  helst steilet den rundt. Rytteren ble heldigvis slengt avgårde så hun ikke landet under hesten, og fikk "kun" en flenge i øyebrynet. Uansett ble hesten strøket da den hadde gått i bakken og vi var plutselig kun fire hester i løpet. Rytterne på ponniene brukte litt tid for å fange løshesten og det ble en del venting. Min hest klarte ikke å skritte for den var så stressa så vi måtte trave den frem og tilbake hele tiden. Endelig var det tid for å bli lastet i startboksene, og det tok jo kort tid med bare fire hester. Nå var jeg spent på om jeg fikk Sometimes Not avgårde med det samme eller om hun ville stå igjen som hun hadde gjort sist.


Tinas hest er i full gang, mens den tyskes hest oppfører seg pent, foreløpig..


Vi blir fulgt til start av ponnier


På skjermen i bakgrunnen ses hesten som stivnet og to sekunder senere steilet den opp og rundt med den tyske rytteren.

Starten gikk og vi var ute samtidig med de andre hestene - heldigvis. Med startspor 1 tok vi teten og Sometimes Not var ivrig. Jeg lå en god lengde foran de to neste og konsentrerte meg om at det ikke skulle gå for fort. I inngangen til siste sving lot jeg henne få en pust og de andre kom opp til meg. Vi fikk innersporet rundt hele svingen, mens de to nærmeste lå utvendig for meg og fikk en drøyere sving. Med en gang jeg ga henne små signaler midt i svingen om å flytte på seg fløy hun fra de andre igjen. Jeg red henne ut på oppløpet og hun fikk et par slag med pisken, men det hadde nesten ikke vært nødvendig. Jeg så meg bak og så de andre så vidt i øyekroken. Uansett holdt jeg henne godt gående for her skulle ingen komme på slutten og stjele seieren med en nese. Målstolpen kom nærmere og nærmere og vi dro lengre og lengre fra de andre. Vi suste over mål som klar vinner og jeg HYYYYLTE! JAAAAAAAAAAA - jeg hadde vunnet et Fegentriløp - også i USA!!!! Det kunne ikke bli bedre. Målet mitt for Fegentrisesongen var blant annet å vinne ett Fegentriløp, men at seieren skulle komme i USA var helt uvirkelig. Endelig hadde uflaksen min snudd for en liten stund - Sometimes YES!

Det går mot lett seier på Sometimes Not



Kommer det ingen?!

Jeg holder henne i gang til mål for en sikkerhets skyld

I vinnerpaddocken med trener, eier og oppdretter og en glad spiller i bakgrunnen


Premieutdeling hvor Don og Doncan (på hver sin side) deler ut premier.

Vinnerbildene fra banefotografen.


Stakkars Rachel, den engelske rytteren, hun var den eneste som lå bak hele veien og fikk all spruten.

En veldig glad Victoria etter løpet med sin valet

Trener, eier og oppdretter var veldig glade og stolte de også. Det ble tatt bilder og det var premieutdeling i vinnerpaddocken etter jeg hadde vært på vekten. Ovenpå alt var det i tillegg $28.560 til vinneren - nesten 150.000 norske kroner! Det tilsvarer et storløp på Øvrevoll. Snakk om å være i en vinnerboble! Seiren løftet meg fra en 9.plass til en 6.plass i sammendraget etter å ha misset tre løp tidligere pga. strøkne hester. Det er også tett i toppen, så her kan alt skje foreløpig.

Etter løpet og et par hylende telefonsamtaler til Norge fikk vi oss lunsj mens vi så på de andre løpene før vi dro hjem. Vi jentene var ute alene og spiste middag om kvelden og feiret seiren min, men det ble en tidlig kveld da alle var slitne etter et tett program og fortsatt litt jet lag. Mandag skulle det vært løp på den største av de tre banene vi skulle ri på, Delaware Park i delstaten Delaware, men der hadde de dessverre ikke klart å fylle løpet med nok hester. Det ble derfor en tur til Philadelphia by for oss jentene i leiebil og med kart. Vi fant frem og hadde en super dag - selv om vi nok alle heller hadde sittet på hesteryggen. Om kvelden var det hjemreise. Tina og jeg hadde bestilt stopp i to dager i New York på vei hjem, så vi fløy direkte dit. Det var altfor nære til at vi kunne la være samtidig som en god venninne også var der med noen andre venner. Vi fikk to herlige døgn med shopping, sightseeing og fantastiske restaurant- og barbesøk. Noe jeg ikke ville vært foruten.

Philadelphia sentrum


Jentene på Museum of Modern Art (the Rocky steps) med Philadelphia skyline i bakgrunnen


Leiebilen/bussen vår


New York - utsikten fra Empire State Building



Alt i alt var turen helt pefekt og en stor drøm gikk i oppfyllelse. Dreams do come true in America!

/ Victoria

ps. Neste Fegentriløp er i Nottingham, England 2. juli før Sverige avholder to Fegentriløp 10. juli i Gøteborg.


Guttenes Fegentriløp går på Mons-Ghlin og sandstøvet står bak feltet

Søndag 29. mai skulle jeg vært i Frauenfeldt i Sveits for å ri Fegentriløp, men dagen før jeg dro fikk jeg beskjed om at hesten min var strøket. Det var ikke mulig å bytte ryttere, så det ble ikke noe løp på meg. Dette var veldig surt da de rytterne, inkludert meg, som ikke ble invitert til Roma i begynnelsen av mai, skulle få ri i Frauenfeldt. Jeg gledet meg derfor ekstra til at jeg bare fire dager senere, 2. juni, skulle til Mons-Ghlin, en time utenfor Brussel i Belgia. Her skulle det være Fegentriløp både for guttene og jentene.

Vi ble kjørt direkte ut til galoppbanen da vi landet i Brussel torsdag morgen. Det var fantastisk vær så vi fikk en god sightseeing gjennom Belgias grønne områder og en svingom innom Waterloo hvor Napoleons franske hær ble beseiret i 1815.

Waterloo ses fra bilen

Banen var en liten, sjarmerende bane med både trav- og galoppbane som lå øde til. Jeg hadde blitt advart om denne banen på forhånd ift. at det var veldig dyp og håpløs sandbane. Det stemte! Den var som en tørr, tung sandstrand. Da vi gikk banen var det som å gå på stranden! Inne ved rail var den aller værst, så her var det bare å holde seg i 3-4 spor. De vannet banen før løpene, men det holdt ikke akkurat til vi skulle ri fire timer senere. Banen var også liten med kun et 300 meters langt oppløp - her gjaldt det å ligge i front ut av svingen, for ingen hester kunne klare å komme på speed på den tunge banen. På bortre langsiden var "ytterrailen" et piggtråd gjerde, så det gjaldt å holde hesten sin i banen! 

Tribunen på Mons-Ghlin. Innvendig for galoppbanen var det travbane, som ses på bildet.


Vi går "strandsand"banen som her er vannet! Til venstre ses piggtrådgjerdet


En travhest varmer opp til dagens løp. Det var travløp innimellom galoppløpene.

Etter å ha gått banen fikk vi oss en god lunsj før vi gikk for å veie inn. Jeg skulle ri en 6 årig vallak, Principe Uromonte, med hele 70 kg. Den var tippet som nestfavoritt og det var godt å endelig sitte på en hest som var litt betrodd. Da jeg hadde fått samlet sammen nok bly og stod på vekten fikk jeg plutselig vite at hesten min var strøket. Den var blitt halt samme morgen. Å NEI!!! Enda en strøket hest! Det var bare ikke mulig! Nå hadde jeg til og med reist ned dit. Administrasjonen på banen prøvde å få en av de to lokale rytterne i løpet til å gi fra seg sine hester, men til ingen nytte. Den ene rytteren eide hesten selv, så det var lost case. Den andre ville gjerne gi fra seg hesten, men her ville ikke treneren at noen andre enn hun skulle ri da den hadde vært skadet tidligere og hun kjente hesten. Ergo ble jeg fotograf istedenfor og måtte stå på sidelinjen og se løpet sammen med Fegentriguttene. Oj så surt det var. Det var da det tredje løpet på rad jeg ikke fikk ri og samlet poeng.


Jentene er klare til å ri løp og jeg er fotograf.

Den "flotte" visningspaddocken

Jentenes løp gikk over 1600m og pga. den tunge sanden gikk det så sakte at det så det ut som jentene bare var ute på en cantretur. Den sveitsiske rytteren vant på storfavoritten mens Tyskland og svenske Tina fulgte på de neste plassene. Guttene red en time etter oss og her ble det klar seier til en av de lokale rytterne. Den belgiske rytteren ble nr. 2 og den franske nr. 3.

Starten har gått for jentenes Fegentriløp

Jentene forbi mål første gang.

Den sveitsiske rytteren vinner lett på favoritten.


Gutta tar det klassiske gruppebildet før de hopper på hestene.

Utover løpsdagen ble det klart at en hest i det siste løpet, et proffløp over 1400m, manglet rytter. Jadey, den nederlandske rytteren kjente treneren, og hun fikk ordnet rittet til meg - til tross for at jeg måtte ri med 2kg overvekt på de utskrevne 56kg. Kjempesnilt! Så å gå fra å kun være på "strandferie" skulle jeg plutselig ri mitt første proffløp!

Jeg gjør meg klar til å ri mitt første proffløp.

På vei ut i banen for å cantre til start på Nothern Dancer.

Hesten jeg skulle ri var en 4 år gammel, stor vallak, Nothern Dream, som kun hadde startet en gang tidligere. De sa den var veldig grei og lettridd. Han cantret fint til start og oppførte seg eksemplarisk. Treneren sa den ikke ville klare utgangstempoet og at jeg derfor skulle la den ligge bak og komme forbi på utsiden av feltet på bortre langside. Inn i siste sving skulle jeg ligge i tet og deretter var det bare å få hesten først i mål. Den første gangen den startet hadde den blitt nr. 3, så det var flere som sa til meg at det var en god hest og jeg fikk et lite håp. Vi startet nesten rett før den første svingen. Jeg hadde startspor 5 og det passet fint siden det var altfor tungt å gå innerst.

Starten går i proffløpet. Jeg er nr. 5 fra høyre.

Da starten gikk var hesten min overraskende keen og lå i tet rundt første sving sammen med tre andre. Stikk motsatt av hva treneren hadde sagt den kom til å gjøre. Jeg hadde mye hest, trodde jeg... etter bare 100 meter inn på bortelangside begynte hesten å rygge på den tunge banen. Jeg var på den med det samme, men til ingen nytte. Inn i siste sving var vi sist. Jeg red alt jeg orket, men teten var laaaangt foran. Vi tok igjen 5-6 hester på oppløpet, og endte tilslutt på en 7-8 plass. Ikke et resultat jeg hadde håpet på, men det var veldig gøy å ihvertfall få ri når jeg var kommet så langt. Det var også en interessant opplevelse å få ri på den sandbanen. Et godt plaster på såret!

Jeg kommer i mål som 7-8 hest og Jadey får fanget meg med kameraet.

Deretter bar det direkte til middag på en herskapelig, gammel gård med velkomstdrink og canapeer i hagen og tre retters middag og premieutdeling inne i huset. Maten var fantastisk og stemningen var god da alle synes det var hyggelig å se hverandre igjen etter det var gått flere måneder siden sist i Qatar. Deretter dro vi på en lokal bar før det bar hjem på hotellet for å få litt søvn før hjemturen morgenen etter.

Vi er samlet til en drink i hagen til den herskapelige gården.

Gutta har gjort seg fin til middag.

Den sveitsiske rytteren får sin premie for å ha vunnet jentenes Fegentriløp

Til tross for den strøkne hesten var det igjen en fantastisk tur og jeg ville aldri vært foruten. Nå gleder jeg meg til enda flere store opplevelser når jeg i morgen (torsdag 9. juni) drar til Philadelphia, USA for å ri hele tre Fegentriløp i løpet av Pinsen. Jeg kan nesten ikke tro det er sant! Svenske Tina og jeg skal også to dager forbi New York på hjemveien. :) Jeg snur i døra hjemme og drar til et stort araberløp i Nederland 19. juni med en premiesum på hele 20.000 euro! Can't wait!

/ Victoria

Qatar har vært en fantastisk opplevelse med en super Fegentrigjeng med både gutter og jenter, interessante kulturforskjeller, ridning, soling, bading, galamiddag og shopping - en tur jeg aldri kommer til å glemme!

Turen startet søndag 20. februar på Gardermoen hvor Kjetil Kjær og jeg møttes for å fly sammen til København og derfra til Doha i Qatar sammen med svenske Tina og danske Rikke. Turen vi hadde gledet oss til i flere måneder var endelig her!

Vi landet i Doha midt på natten og ble kjørt til hotellet av en privatsjåfør. Her fortsatte vi luksustilværelsen fra Sicilia med et nytt 5-stjerners hotell, Sharq Village Hotel, Ritz-Carlton: http://www.ritzcarlton.com/en/Properties/SharqVillage/Default.htm ! Vi fikk beskjed om at hotellet dessverre var fullt og at de ble nødt til å oppgradere oss til suiter - det var helt i orden!

Bilde: Flott skal det være med fine velkomstmapper med informasjon og håndskrevne invitasjoner

Vi våknet opp mandag morgen til sol, 25 grader, en herlig frokostbuffet (som Kjetil og jeg ikke kunne spise så mye av pga. banting) og en fantastisk resort; to utendørsbasseng med solstoler, privat strand og spa med egen kvinneavdeling og en miksavdeling. I Qatar må kvinnene nemlig dekke seg til både på hode og kropp når de ikke er hjemme og det er også veldig strengt ift. at kvinner og menn skal mikses i offentligheten. Det betydde bla. at Fegentriguttene og jentene måtte kjøre i to forskjellige minibusser når vi skulle transporteres til galoppbanen, shopping og sightseeing.

Etter frokost tok Kjetil og jeg en løpetur langs Dohas strandpromenade med bønner fra alle mulige bygninger som bakgrunnsmusikk. Vi løp for å holde vekten i sjakk da det nemlig var satt maksvekt på 58kg for jentene og 63kg for guttene med kun 0,5kg for sikkerhetsvesten. Lettelsen var derfor stor da vi senere på dagen fikk vite at jeg skulle ri 59kg og 60 kg og Kjetil 65kg i begge sine løp. Flere av gutta hadde likevel store utfordringer med vekten og tilbrakte mye av tiden i badstuen til Spaavdelingen kombinert med løping og lite mat.

Både guttene og jentene skulle ri to løp, et araberløp og et fullblodsløp. I araberløpet på 1200m gress fikk jeg en 11 år gammel hingst, Haut the Faust, som kun hadde gått stayerløp tidligere. Den hadde gått gode løp for noen år siden, inkl. Derby, men nå var det lenge siden den hadde vist form. Fullblodsen jeg skulle ri i  2000m på gresset var en 5 år gammel vallak, Papyrian, som hadde en fjerdeplass i siste start, og var min beste sjanse av de to.

Det var egentlig meningen at vi skulle ut til galoppbanen mandag ettermiddag for å ri hestene vi skulle ri i løpene i trening. Dette ble utsatt til tirsdag og alle jentene tok en av minibussene til Bellagio, det største kjøpesenteret i byen, og fikk shoppet en del. Kjøpesenteret var enormt og fasinerende med himmelmalt tak, "Venezia-elv" gjennom hele kjøpesenteret og isbane i midten av food courten!

Bilde: "Veneziaelven" inne i kjøpesenteret, Bellagio

Mandag kveld var det offesiell velkomst med samling for alle Fegentrirytterne sammen med Fegentris president, Nathalie Bélinguier,
og Fegentris generalsekretær, Susanna Santeson. Vi ble informert om de viktigste verdier i Fegentri-sammenheng: Riding Spirit, Risk Taking, Elegance & Friends. Samtidig blev Fegentri-nålen uddelt til alle. Deretter var det middag for alle i hotellets restaurant.

Tirsdag startet vi dagen med en tur til det lokale markedet. Her solgte de alle mulige ting inkl. rosa, grønne og gule kaninunger og kyllinger! Det så helt makabert ut, men mennene som solgte dem forsikret oss om at det bare var konditorfarge. I utkanten av markedet fant vi også noen kameler vi fikk hilse på.

Bilde: Gaten på markedet hvor det solgtes alle mulige dyr i bur som stod midt i den stekende solen!

Bilde: Stoff selges på markedet


Bilde. Her er det fritt frem til hodeplagg


Bilde: Det ble sydd hvite kapper som alle menn gikk med på markedet


Bilde: Kamel/dromedar i utkanten av markedet rett ved store byggeprosjekter.


Bilde: Snodige, enorme dyr!


Bilde: En litt hissig kamel/dromedar skal høy av meg - og ja det ble holdt god avstand!


Bilde: Fargete kyllinger til salgs på markedet.


Bilde: Hundevalp til salg på markedet.

Etter markedet fikk vi litt tid på hotellets private strand før det endelig var tid til å treningsri tirsdag ettermiddag.

Bilde: Vi nyter solen på hotellets solstoler :)


Bilde: Havet måtte også prøves.

Galoppbanen, New Rayyan Track, lå en halvtimes kjøretur ut fra sentrum og var et stort anlegg bestående både av en stor og flott galoppbane og presentasjonsbaner for arabershow og -kåringer. Vi startet med å gå banen som var utrolig fin og bred. Den var blitt vannet så den hadde litt svikt samtidig som den var helt jevn.


Bilde: Svenske Tina og danske Rikke er glade for å se en god bane.


Bilde: Oppløpet på galoppbanen med tribunen

Deretter kom trenerne vi skulle ri for på torsdagens hester og hentet oss for at vi skulle ri. Guttene skulle ri fullblodser om torsdagen mens vi jentene skulle ri arabere, noe jeg aldri hadde gjort før. Treneren min var veldig hyggelig og jeg fikk ri to hester i trening på dirt track-banen, Haut de Faust, som jeg skulle ri i araberløpet og en annen araber. De fleste av araberne her nede var mye større enn dem vi har i Skandinavia så det var absolutt ikke så stor forskjell som jeg hadde trodd. Da jeg satt meg opp på Haut de Faust fikk jeg beskjed om å være forsiktig da det var en frisk hest. Jeg måtte holde god avstand til hestene foran, den kunne finne på å steile og måtte derfor traves ut på banen så den ikke fikk tid til å starte med noe tull. Ut fra all denne informasjonen ble jeg kun positivt overrasket. Hesten var litt småtrippete og ivrig før vi kom oss ut på banen, men ellers oppførte den seg helt eksepsjonelt. Den andre araberen jeg red var også veldig grei. Det var deilig å være i salen igjen og gøy å prøve og ri på en annen bane. Vi fikk også hilst på noen av eierne som kom for å se hestene sine trene. Selv om de ser strenge ut i sine hvite frakker og skjerf på hodet spøkte og lo de og var veldig hyggelige. Her fikk vi også for første gang oppleve hvordan de hilser på hverandre med å dunke borti nesen til hverandre to ganger på rad. Det var en underlig opplevelse for oss å se alle mennene gjøre dette. På den andre siden hadde aldri guttene som treningsred sett en jente treningsri før så de begynte å le da de så meg og to av de andre jentene komme til banen for å ri. Snakk om regionsforskjeller! 

Da Qatar International Equestrian Festival ble avholdt for 20. gang var det en stor feiring med galamiddag tirsdag kveld for Fegentrirytterne, jockeyer, trenere og eiere på Sharq Hotel hvor vi bodde. Her var vi stivpyntet med lange kjoler (og tildekkede skuldre, som vi jentene måtte ha hele tiden der nede) og gutta var i smoking. Mennene fra Qatar hadde sine klassiske hvite frakker og skjerf på hodet mens kvinnene var kledd i sort både på hodet og kroppen. Til tross for den flotte middagen ble det en rolig kveld da alle ville være klar til turens første løp dagen etter.

Bilde: Hele Fegentrigjengen på gallamiddag

Onsdag startet også med noen timer på stranden før vi dro ut til galoppbanene. Gutta skulle ri araberne i første løp, mens vi jentene først skulle ri fullblodsene i femte løp. Araberløpet til gutta var et maidenløp og det var store forskjeller på hestene. Noen lignet fullblodser mens andre lignet ponnier og aldri hadde startet før. Kjetils hest var stor, og nesten litt for tjukk, ift. de fleste andre hestene. Flere av hestene var ganske dumme før start, men alle kom seg tilslutt vel til boksene. Løpet ble knepent vunnet av den franske rytteren som lå bak lederen hele veien, som ble nr. 2, ridd av den belgiske rytteren. Kjetil lå midt i feltet hele veien og endte på en 7.plass av 15 hester, hvilket var bra ift. hvordan form den hadde på papiret. Feltet var veldig spredt i mål og bekreftet de store forskjellene på hestene.

Bilde: Vi nyter noen timer på stranden før vi skal til løpene


Bilde: Jentene venter på at det skal bli deres tur til å ri.


Bilde: Visningspaddock og vinnerpaddock


Bilde: Programmet studeres nøye for å få mest mulig info om hestene vi skal ri.


Bilde: Eget program for Fegentriløpene og presentasjon av Fegentrirytterne


Bilde: Kjetil kommer ut med de andre gutta til det første araberløpet


Bilde: Kjetil får rideorde sammen med den italienske rytteren av en "sheik" - det skjer ikke hver dag! :)


Bilde: Kjetil har kommet seg på hesten.


Bilde: Oppløpet til gutta. Kjetil ligger inne ved railen som 6/7-hest.

Endelig var det jentenes tur. Jeg fikk beskjed om at Papyrian var en rolig hest som ofte kunne være litt lat. Den stod absolutt distansen og jeg skulle ligge som 4 - 5 hest og ri når det var 400m igjen - hvilket tilsvarte oppløpet. Jeg fikk også beskjed om at "he likes the whip", så den skulle piskes jevnlig opp gjennom oppløpet. To av jentene falt av på vei til start, men Papyrian var en engel og vi kom oss fint til startboksene. Lastingen gikk fort og det ble ropt mye "jalla, jalla" til hestene, som betyr "kom igjen, kom igjen" på qatarsk. Papyrian stod litt igjen i starten og med startspor 11 var det vanskelig å komme seg godt inn til railen før svingen, til tross for at jeg var på han. Vi kom oss dog lenger inn i svingen etterhvert, men jeg ble liggenende som 8-9 istedenfor 4-5. Jeg var på han og inn i siste sving lå vi på innerrail og han var godt gående. Jeg var redd for å ikke finne en luke inne på oppløpet, men satset på at det åpnet seg som det pleier i amatørløp. Å jo, det åpnet seg på railen, og jeg kunne spurte forbi flere på innerrail. Han svarte bra på pisken og vi endte tilslutt på en fin 5. plass. Dette var jeg veldig fornøyd med når løpet ble som det ble. Treneren sa også etter løpet at selv om jeg hadde havnet litt lenger enn planlagt  "you rode him very well", og da var jeg enda mer fornøyd. Svenske Tina vant lett med Soviet Secret. Denne hesten hadde vunnet sin siste start og hadde i det løpet slått 9 av de 15 hestene i løpet. Likevel var det en flott prestasjon da treneren mente at det nok var for langt for den og Tina klarte å få den til å slappe av i løpet.

Bilde: Vi kommer ut fra jockeyrommet


Bilde: Vi stiller som vanlig opp for bilde før løpet sammen med Fegentridamene


Bilde: Vi venter på rideordre fra treneren


Bilde: Jeg har kommet meg opp på Papyrian


Bilde: I visningspaddocken


Bilde: I visningspaddocken - jeg bakerst


Bilde: Starten går og Kjetil fanger det på storskjermen - jeg i startspor nr. 13


Bilde: Feltet på vei inn i første sving. Jeg nest ytterst til høyre som prøver å komme meg innover.

Bilde: Tina vinner enkelt på Soviet Secret


Bilde: Jeg ble nr. 5 og er fornøyd! :) Englands 2.rytter foran.

Torsdag startet også med stranden før vi dro til løpene. Gutta skulle først ut igjen i 1. løp på fullblodser og vi jentene skulle ri araberne i 2. løp. Kjetil satt på en hest uten de store resultatene så langt programmet viste resultater tilbake, men det viste Kjetil at han ville gjøre om på. Han red et imponerende løp hvor han var på hesten fra start i det 1200m lange løpet og han nektet å gi fra seg plassen i rygg på lederen. Hesten holdt fint hele veien mot mål og i et par hundre meter så det ut til at han skulle vinne. Jeg hylte og skrek alt jeg kunne, men dessverre kom en annen hest med en kanonspurt med den tyske 2. rytteren på ryggen. Uansett et veldig bra resultat - spesielt da Kjetil var den Fegentrirytteren som fikk med seg mest poeng (2. ryttere samler ikke poeng).

 
Bilde: Kjetil, Rikke og jeg får kjølt oss litt ned før løpene starter.


Bilde: Det var hattekonkurranse dag nr. 2 som alle jentene måtte være med på.


Bilde: Gutta er igjen klare til å ri løp, denne gang på fullboldshester


Bilde: Gutta samles for å ta det klassiske gruppebildet før de hopper på hesten


Bilde: Kjetil får igjen rideordre av "sjeiker" - ser ut som han lytter godt ihvertfall!


Bilde: Kjetil hopper avsted på sin ivrige "kenguru"


Bilde: Små, herlige "sjeiker"


Bilde: Oppløpet - her leder Kjetil!


Bilde: Kjetil måtte i vinnerpaddocken som nr. 2


Bilde: Hva ble Kjetil? Toooo!

Så var det Haut de Faust og min tur. Jeg tenkte han ville være litt heit til løp etter alt det de sa om ham da jeg skulle ri ham i trening, men han oppførte seg eksemplarisk nå også. Vi kom fint til start og nå var det kun en av rytterne som falt av. Det gikk heldigvis fint med henne og hesten, og etter litt venting var de klare for å være med i løpet. Jeg hadde fått beskjed om å være med så godt jeg kunne bak teten og jeg skulle begynne å ri når det var 600m igjen - dvs. midt i svingen. Jeg ble lastet som en av de siste og var ute som en av de siste. Her var det mange startraske sprintere og det klappet helt sammen foran oss av hester som dunket inn i hverandre rett etter starten var gått. Jeg fikk heldigvis likevel ikke altfor dårlig start og jeg lå godt med i bakre del av det første feltet. Med startspor 3 lå jeg på innerrail hele veien og med mange hester som lå tettpakket rundt var det bare å håpe på en luke på railen på oppløpet igjen. Luken kom og hesten kom med en god speed. Dessverre var teten for langt fremme, men vi karret oss til en 6. plass og 2 poeng (bedre enn 1 poeng som man får for 7. plass og dårligere). Med tanke på at hesten aldri hadde gått et sprintløp synes jeg den gikk et godt løp. Den engelske rytteren vant foran den italienske.

Etter løpet var det samling i vinnerpaddocken for å hilse på Emiren av Qatar som var tilstede. Da vi hilste på han måtte vi si noe a la: "His Highness", bukke pent og si navnet vårt og hvor vi kom fra. Det var en annerledes og morsom opplevelse. Deretter fikk vi en og en komme frem og motta en gave fra ham (gullsmykke til jentene og slips til gutta) før det var bildetid. Resten av løpsdagen var vi opptatt med hattekonkurransen og flere storløp med internasjonale, gode jockeyer som var flydd inn for festivalen.

Bilde: Jentenes fellesbilde før araberløpet

Bilde: Haute de Faust oppfører seg nesten eksemplarisk..

Bilde:..mens jeg får rideordre av "sjeiketreneren"


Bilde: Visningspaddocken


Bilde: Visningpaddocken


Bilde: Kjetil fanger meg på storskjermen mens vi venter bak startboksene på at løshesten skal fanges.


Bilde: Vi er akkurat gått over mål hvor jeg ble nr. 6, men ikke mye slått til plassen foran.


Bilde: Vinneren, den engelske rytteren


Bilde: Vi får alle hilse på Emiren av Qatar

Bilde: Alle sammen er samlet sammen med Emiren i vinnerpaddocken etter å ha mottatt gave fra ham


Bilde: Tina og jeg leker "famous people"


Bilde: Damer med litt flottere og mer fancy hatter enn det vi hadde


Bilde: Den største vinneren for kvelden og hele festivalen med stort vinnerdekken med frynser - flott skal det være

Torsdag kveld var det en god og avslappet stemning til middag. Alle som hadde bantet kunne spise igjen og vi kunne ta oss et par velfortjente øl. I Qatar er det kun lov til å servere alkohol på 5-stjerners hoteller, så vi endte kvelden på en av de andre 5-stjernershotellens nattklubb.

Bilde: God stem stemning på nattklubben. Kjetil, hva synger du?

Fredag var hjemreisedag, men de som ville kunne bli og dra på båttur. Alle hadde valgt å bli, så vi fikk en hyggelig og morsom avslutning på turen med båttur ut til en sandøy hvor vi kjørte vannski, wakeboard og banan og hadde barbeque. Om kvelden bar det hjemover igjen med fly. Det var trist å dra fra så mange hyggelige mennesker, et herlig vær og et luksushotell, men da var det jo fantastisk å tenke på at vi har mange lignende turer foran oss.


Bilde: Gutta slapper av på båten med Qatar skyline i bakgrunnen


Bilde: Jeg står på vannski med Qatar skyline i bakgrunnen - perfekt avslutning på en drømmeuke!

Etter tre løp med 4.pl, 5.pl. og 6.pl. ligger jeg nå på en 6.plass sammenlagt foran to av de største Fegentrinasjonene, Frankrike og Tyskland. England leder foran Tina fra Sverige. MEN det er mange løp igjen og det er få poeng som skiller oss foreløpig, så her er alt åpent.

Jeg gleder meg til fortsettelsen!

/ Victoria